Høsten 2023 mistet det høyrepopulistiske partiet Pis makta i Polen etter åtte år med hets mot skeive og flyktninger, demontering av rettsstaten, innskrenking av kvinnerettigheter og bruk av offentlige medier som propagandakanal.
Valgdeltakelsen var historisk. Over 73 prosent stemte i valget – den største andelen siden 1989. Forventningene var skyhøye til den nye regjeringen ledet av statsminister Donald Tusk.
Ett år seinere feller Adrian Zandberg, lederen for venstrepartiet Razem, en knusende dom over Tusk-regjeringen.
– Jeg gir dem terningkast to. Det eneste de har klart å få til, er å få tilbake pengene EU hadde frosset under Pis. Ikke noe mer. Dette er en skuffelsesregjering: offentlig helse, offentlig skole, boligpolitikk – ingenting har endret seg under Tusk, sier Zandberg i en videosamtale med Klassekampen.
Skuffet over regjeringen
I stedet for å jobbe med disse nøkkeltemaene er regjeringen opptatt i å iscenesette «oppgjøret med fortida», mener Zandberg.
– Korrupsjonsetterforsking og sporadiske arrestasjoner av noen fra Pis kan være spektakulære og tar seg godt ut i media. Men de setter ikke mat på bordet til vanlige folk og bidrar ikke til at køen til legen blir kortere.
Zandberg fortsetter å liste opp skuffelsene: Andelen som lever under fattigdomsgrensa, har vokst. Abortloven er ikke blitt liberalisert, slik Tusk hadde lovet. Og det er blitt lov for grensevaktene å skyte mot flyktninger på grensa mellom Polen og Belarus.
– Å tillate å skyte mot sivile på denne måten er å bryte med menneskerettighetsgarantien vi trodde vi hadde opparbeidet oss gjennom våre egne erfaringer med sikkerhetsstyrker som åpnet ild mot streikende og demonstranter under det forrige systemet i Polen. Men en populistisk «auksjon i flyktningfiendtlighet» mellom Pis og resten har ført til at nesten alle stemte for denne tillatelsen til å drepe, sier Zandberg.
Første ikkekommunistiske
Razem var blant de ytterst få som stemte imot denne lovendringen i sommer. Partiet – navnet betyr «sammen» på polsk – ble stiftet i 2015 og har SV, Rødt og spanske Podemos blant sine samarbeidspartnere.
Zandberg var med på å stifte partiet i 2015. Han er selv født i 1979 i Ålborg i Danmark, der foreldrene hans var arbeidsinnvandrere, og var sju år da familien flyttet tilbake til Warszawa, der han fortsatt bor.
– Jeg strever med å skjønne den danske uttalen i dag, men klarer fint å lese sitatsjekk på norsk, så bare send det min vei, ler Zandberg.
Da Razem ble opprettet, var partiet det første på den polske venstresida som ikke stammet fra det kommunistiske partiet. Alle ledere og parlamentarikere i Razem er født mellom slutten av 1970- og 90-tallet.
De har måttet kjempe mot de negative assosiasjonene knyttet til venstresida i Polen fra kommunisttida. Og likevel har Razem fått til en hel del i løpet av ti år.
– Det har vært små skritt, men i riktig retning, sier Zandberg.
Havnet under sperregrensa
Zandberg var helt ukjent for de aller fleste da han før parlamentsvalget i 2015 dukket opp i en tv-debatt med lederne av de sju andre partiene.
I debatten kritiserte Zandberg høyresidas flyktningfiendtlige politikk som umoralsk. Han ba folk om å stemme på partier de er enige med, i stedet for «det minste av to onder» – altså et av Polens to store etablerte partier, begge på høyre fløy: Pis og Borgerplattformen.
– Vi har sett nok av politikken som ikke representerer noen. En annen politikk er mulig, sa Zandberg i studio.
Med dette vant han debatten, noe de fleste kommentatorene var enige om, uansett politisk side. Den gang havnet Razem likevel under sperregrensa. Men fire år seinere allierte de seg med det nyetablerte sosialdemokratiske parti Wiosna og Postkommunistene i alliansen Lewica – som ble den tredje største blokka i det polske parlamentet, etter Pis og Borgerplattformen.
Da høyrepopulistiske Pis tapte makta i 2023, satte den nye statsministeren Donald Tusk sammen en brei koalisjon. Ved siden av hans eget parti Borgerplattformen består den av mindre og ganske så konservative sentrumspartier, samt venstre-blokka Lewica – som Razem var en del av.
Men Razem ville ikke være med.
– Etter valget i fjor satt vi oss ved bordet med Tusk for å framforhandle en koalisjonsavtale, men han nektet å inkludere minimum av våre sosiale krav: styrking av offentlig helsevesen, bedre lønninger i offentlig sektor, mer støtte til forskning og grønn omstilling. Vi fikk «nei» på alt dette, og derfor kunne ikke Razem bli med, sier Zandberg.
Razem-exit
Dette førte til en splittelse på venstresida i Polen. Postkommunistene og Wiosna, som hadde slått seg sammen til ett parti, ble med i regjeringen. Razem var fortsatt med i venstreblokka med dem, men uten å være med i regjeringskoalisjonen. Spagaten viste seg utfordrende å holde over tid.
En fløy ledet av Zandberg ville at Razem skulle stå ved sine venstreverdier og ikke miste identiteten sin som del av Tusks koalisjon.
«Ukraina forsvarer seg mot et imperialistisk angrep, og venstresida må stå på deres side.»
— Adrian Zandberg, leder for Razem
En annen fraksjon, ledet av parlamentarikeren Magdalena Biejat, var villig til å inngå kompromisser med Tusk så lenge det førte til at noen av Razems krav ble hørt. Dypest sett handlet diskusjonen om hvorvidt partiet hadde innflytelse på makthaverne.
– Allerede ved forhandlingene av koalisjonsavtalen hørte vi fra Tusk at han ikke trengte stemmene våre, at hans koalisjon hadde majoritet uten Razem. Og det var dessverre sant. Derfor må vi bli sterkere, sånn at vår innflytelse blir reell, sier Zandberg.
I oktober stemte medlemmene i Razem over flere framtidsmuligheter. Den største andelen ville forlate venstreblokka Lewica, mens på andre plass sto: «å forbli i Lewica og samtidig gå inni Tusks regjering». Status quo, altså å forbli i Lewica, men ikke i regjeringen, fikk færrest stemmer.
Splittelsen førte til at Biejat og fire andre forlot partiet. Razem mistet fem av sine ni parlamentarikere.
Den siste dråpen som ledet til at Razem forlot Lewica, ble Tusk-koalisjonens statsbudsjett for 2025.
– Et statsbudsjett som er antisosialt, med taus privatisering av helsevesenet, brutte løfter om lønnsøkning i offentlig sektor og null sosial boligpolitikk, slår Zandberg fast og legger til:
– Og de andre i Lewica stemte for dette budsjettet for å beholde posisjonene sine i Tusks regjering. Det finner vi oss ikke i.
Flaskepost til venstresida
Zandberg er stor på en rekke sosiale medieplattformer, inkludert Tiktok, der han er den eneste fra venstresida i Polen som kan konkurrere med populære stemmer fra ytre høyre. Vi spør hvor han mener venstresida i Europa bør gå videre – og hva vi kan lære fra Donald Trumps seier i USA.
– Venstresida i USA, i likhet med så mange europeiske land, har mistet appellen utenfor de store og mellomstore byene. Denne splittelsen mellom by og land må vi gjøre noe med. Om bare Bernie Sanders ikke hadde blitt druknet av eliten i Det demokratiske partiet, hadde arbeiderne fra provinsene stemt på ham, sier Zandberg.
Samtidig mener han venstresida må holde på våpenstøtta til Ukraina: Ifølge Zandberg og flere andre venstrepartier i Øst-Europa var Russlands fullskala invasjon en lærepenge for venstresida i verden: USA har ikke monopol på imperialisme; Russland er også et imperium, som oppfører seg deretter.
– Venstresida, som jeg forstår den, er ikke en naiv-pasifistisk bevegelse, men en antiimperialistisk en. Ukraina forsvarer seg mot et imperialistisk angrep, og venstresida må stå på deres side, sier han.
Hva hadde Zandberg sendt som flaskepost til venstresida i Polen og verden?
– Vår plass er ved de steikende arbeiderne, ved menneskerettighetsforsvarere, i kampen for sosial rettferdighet og mot tyranni. Venstresida i Polen er i dag i parlamentet, og vår stemme mot nyliberalisme og brudd på menneskerettigheter kan høres høyt og tydelig. Men vi må bli større og sterkere for å ha mer innflytelse og en reel handlingskraft. Dette trenger også venstresida i USA, sånn at eliten i Det demokratiske partiet ikke skal få bestemme – og som resultat tillate Trump å vinne.
Også venstresida i Skandinavia trenger mer styrke, sier Zandberg.
– For å ikke la sosialdemokratene kopiere høyresidas politikk, som i Danmark i flyktningspørsmål, for eksempel. Vi er nødt til å bli sterke for å kunne unngå politiske skuffelser, skuffelser som vi i Razem har kjent tydelig på kroppen med Tusks regjering.
