De møttes helt tilfeldig i en dokø en lørdagskveld i hovedstaden: Det nyliberale Norges egen «Sløseriombudsmann» Are Søberg og Bergens kulturbyråd Reidar Digranes (Sp). Egentlig skulle de bare lette på trykket, men så begynte de å småprate der i dokøen, og Søberg påpekte hvor fjernt han syntes det var med denne kunstnerleiligheten som Bergen kommune holdt seg med i Berlin.
Spol noen måneder fram, og Bergens kulturbyråd hadde strøket både kunstnerleiligheten og inneværende års kunstnerstipend fra kommunens budsjetter. Like greit å kvitte seg med stipendene også, når man først var i gang.
I november kunne mannosfære-ikon og podkastvert Wolfgang Wee avsløre overfor episodens gjester hva han ville gjort dersom han var kulturminister. Kanskje ikke overraskende: ryddet opp i sløseriet, som med nyliberalismens språk betyr å ta fram barberkniven og rake vekk det som er av «ville støtteordninger og sånt», for å bruke hans egne ord. Offentlig finansiering av kultur via Kulturrådet er nemlig – ifølge Wee – «en veldig ufair løsning som er veldig sår for nepotisme, vennskap og skjeve fordelinger». Det ble nikket anerkjennende rundt podkastbordet: «Det er så sykt», påpekte Wee, «Are Søberg skriver om lut fattige kommuner med fete kulturhus.» Og dermed var punktum satt for den kulturdebatten.
Høsten 2024 har kuttene rast gjennom Kultur-Norge. Vi har ikke sett tilsvarende press på norske kunst- og kulturinstitusjoner under hele velferdsstatens levetid. Det internasjonalt anerkjente og kunstnerisk utprøvende Akademi for scenekunst er besluttet nedlagt, Oslo Nye Teater er kuttet til beinet.
Selv hadde jeg kremutsikt fra galleriet i bystyresalen dagen teaterets skjebne skulle besegles. Radene bortenfor pressen var fylt opp av teaterets ansatte, sittende side ved side med representanter for Skuespillerforbundet og kjente skuespillere som Linn Skåber, Ingar Helge Gimle og Per Christian Ellefsen – som alle har hatt deler av karrieren sin ved institusjonen.
Nå satt de som maktesløse tilskuere til den merkelige politiske forestillingen som utspilte seg der nede under oss: En ekstremt polarisert debatt preget av pekefingerlek der høyresida anklaget venstresida for uansvarlig eierstyring og samtidig portretterte seg selv som de voksne i rommet – gjennom å kutte ytterligere 40 millioner og gi 25 millioner i lån – til et grovt underfinansiert teater som beviselig er Oslos mest effektivt drevne.
De 40 millionene som kunne reddet teaterøkonomien var, ifølge Høyre- og Venstrebyrådet, umulig å oppdrive på grunn av den stramme kommuneøkonomien. Likevel klarte de, helt på tampen av budsjettforhandlingene, å trylle fram 40 ekstra millioner i eiendomsskattekutt for å tekkes Frp. I gatene utenfor var Oslo tapetsert av plakater med slagordet «Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se» – fra TV 2s nye reklamekampanje. Mindre kunstfilm, ja – som om det er kunstfilm å oppdrive på noen kommersielle TV-kanaler i 2024 uansett.
«Gratulerer til Anti og TV 2 med å ha laget en reklamekampanje som høster oppmerksomhet blant folk»! lød åpningen i en kronikk signert Christoffer Nergård, rådgiver i reklamebyrået WAL. «For meg er dette nok et bevis på at reklame med et snev av ‘konflikt’ i seg setter tydeligere avtrykk», skrev reklamemannen videre – og konkluderte med at TV 2s kampanje må kalles en udelt suksess, ettersom det polariserende slagordet fører til vekst.
Velkommen til norsk kulturpolitisk diskurs i 2024. Her er premissleverandørene Facebook-sider, manne-podkaster og reklamebyråer. Kulturpolitikk meisles like så godt ut i dokøer om lørdagskvelden, og debatten er fanget mellom populistisk retorikk på den ene siden og polariserende reklameslagord på den andre. Politikere sjøl deltar i folkelige realityprogrammer som aldri før, ingen av dem våger å ta ordet «kunstfilm» i sin munn, og høyresidas kulturbyråder opererer plutselig nærmest som sløseriombudsmannens fotsoldater: Hvem er best på å bygge ned kulturen?
Historisk har mange verdikonservative Høyre-politikere – som Rolf Stranger, Albert Nordengen og Oslo Nyes styreleder gjennom elleve år, Jan Erik Knarbakk – hatt høye kulturpolitiske ambisjoner. I dag er Høyre-politikere som fortsatt ønsker å bære den verdikonservative kulturpolitikkens fane høyt, blitt politisk hjemløse. For skuespiller og tidligere bystyrepolitiker for Høyre, Geir Kvarme, ble Oslo Nye-saken dråpen som fikk begeret til å renne over: 12. desember erklærte Kvarme sin utmelding av partiet i en lengre Facebook-post.
Parallelt med alt dette står venstresidas politikere og aner tilsynelatende ikke lenger hvilket språk de skal bruke om kultur. For hvem skal kunne overbevise velgere ved å snakke om fellesskapets eller kunstens egenverdi, når disse verdiene for lengst har tapt i en tidsånd der «innovasjon», «kreativ industri» og «kultur som næring» fenger mye sterkere?
Offentlige støtteordninger for kultur – selve reisverket i den vesteuropeiske velferdsstatens kulturpolitikk gjennom femti år – forsvinner ikke bare her til lands, de forvitrer fra Sverige til Finland, Storbritannia til Belgia, Tyskland til Frankrike. Kulturkrisa i Europa havner under radaren fordi vi allerede befinner oss i en dramatisk polykrise med dyrtid, økte militærbudsjetter og økende framtidsfrykt. Men dagens kulturpolitikk må ikke forstås som en trist konsekvens av krisa, den er en delav den. Mens høyrepopulistene fosser fram, er kulturkrisa et tydelig symptom på hvor svakt den vestlige velferdsstaten virkelig står.
Når det nye, populistiske Høyre denne høsten har abdisert som kulturparti, kastet sin kulturkonservative arv etter Keynes og Lars Roar Langslet over ripa og i stedet slår seg sammen med Frp og Senterpartiet for å melke den konstruerte motsetningen mellom «kulturelite» og «folk flest» for alt den er verdt – ja, da er tusenkronersspørsmålet hvordan venstresida skal snu dette. Kunstnere og kulturarbeidere er lojale venstresidevelgere – de fortjener at venstresida tar kampen. Men hvordan i all verden skal den kunne vinnes, i nyliberalismens tid?