På slutten av 2015, etter at ha sagt opp jobben som finansminister i Hellas, jobbet Yanis Varoufakis på spreng med å etablere en paneuropeisk bevegelse for venstresida. Den fikk navnet Democracy in Europe Movement 2025, eller DiEM25.
«Diem» betyr dag på latin og skal bringe en assosiasjon til «carpe diem» – «grip dagen» – fordi det hastet. Tallet 25 henviste til en slags dødlinje:
– Vi ga EU ti år til å bli mindre teknokratisk, mer demokratisk og grønnere – til 2025, som nå er rett rundt hjørnet, sier Varoufakis til Klassekampen.
Beslutningen om å ha 25 i navnet ble tatt i Ecuadors ambassade i London, etter forslaget til en som hadde søkt tilflukt der: Julian Assange.
– Julian mente «25» kom til å skille oss fra alle andre og samtidig minne om det tsjekkoslovakiske manifestet Charta 77 som krevde demokratiske rettigheter for folket.
I valget til EU-parlamentet i 2019 stilte DiEM25 med sju partier i sju europeiske land, praktisk talt uten finansiering. Til sammen høstet de 1,5 millioner stemmer. Men i årets valg, det siste før dødlinja de selv hadde satt, landet alliansen under sperregrensa og er ikke med i EU-parlamentet.
Varoufakis’ greske parti Mera25 fikk heller ingen seter i landets parlament under valget i 2023. Det gjorde derimot tre partier fra ytre høyre. Så hva nå?
– Våre motstandere sier: 2025 er kommet, oppløs dere. Men vi har jo aldri hatt til hensikt å forsvinne i 2025, dette året har vi definert som en tidsperiode der EU fortsatt kunne snu. Og mens vi sitter her og prater, er EU på vei i en helt feil retning som vil skape enda mer fallhøyde for de svakeste, for arbeiderne og for fred. Derfor finnes det mer arbeid for oss enn noensinne.
Varoufakis mener venstresida ikke burde trengt Donald Trumps valgseier for å innse at man ikke kan tillate ytre høyre å høste misnøyen i kjølvannet av en økonomisk nedgang.
– Dette burde vi ha lært i 1933, ikke i 2024, slår han fast.
Marxist? Ja visst!
– Jeg har vært marxist siden jeg var seks eller sju år gammel, det på grunn av omstendighetene, ler Yanis Varoufakis mens han ser seg rundt.
Klassekampen møter ham i Fosse-stova på Litteraturhuset i Bergen. Han har akkurat ankommet byen for å delta i Holbergdebatten, men først skal han snakke med Klassekampen om veien videre for venstresida, etter et år der høyresida har gjort store framskritt.
For Varoufakis er dette anliggende personlig: Han vokste selv opp under et fascistisk militærdiktatur i Nato-landet Hellas.
– Faren min hadde sittet fire år i en konsentrasjonsleir for kommunister. Og ei natt i april 1967, da jeg var seks år gammel, gjennomførte militæret et kupp. Klokka fire om morgenen samme natt kom soldater hjem til oss, sparka inn døra og arresterte faren min. Igjen, sier han.
Ikke lenge etter ble også broren til Yanis’ mor dømt til livstid i fengsel. Varoufakis begynte å besøke ham.
– Samtidig introduserte faren min meg til historisk materialisme og dialektikk. Alt dette har formet meg, sier han.
Da Yanis ble 17, sendte foreldrene ham til England for å studere – «langt fra greske militærdomstoler». Dette var 80-tallet i Storbritannia, med Margaret Thatchers innstrammingspolitikk og fagforeningsknusing.
– Jeg er blitt akademiker, men har også fortsatt å være aktivist, en serietaper involvert i alle venstresidas nederlag: stålarbeiderstreik, gruvearbeiderstreik og trykkeristreik, halvspøker Varoufakis.
Carpe DiEM
Før Varoufakis opprettet DiEM 25, kunne han føye til biografien at han var «en mislykket minister i Europas mest konkursrammede land».
Han hadde vendt tilbake til Hellas etter mange år i Australia som akademiker. Da landet gikk konkurs, kritiserte han høylytt den løsningen de ble servert, som han oppsummerer som «sosialisme for bankfolk og innstrammingspolitikk for folket».
Dette førte til at Varoufakis i 2015 ble finansminister, ansvarlig for å framforhandle Hellas’ gjeld med EU og andre kreditorer. Han tapte kampen med kreditorene, som han beskriver som en gresk tragedie i boka si «Adults in the Room: My Battle With Europe’s Deep Establishment».
DiEM25, som ble etablert bare måneder etter at Varoufakis sa opp ministerposten, skulle jobbe fram konkrete forslag til hva måtte gjøres.
– Det nytter ikke for venstresida å være utelukkende negativ og kritisk – du må foreslå alternativer for å være overbevisende. Men ok, vi overdrev litt, tror jeg, ler Varoufakis.
– Tusen personer jobbet i to år med programmet vi kalte Green New Deal for Europe. Vi beskrev alt i minste detalj som om vi skulle styre hele EU. Men da dokumentet var klart, ville ingen av venstrepartiene som hadde vært med, introdusere planen på hjemmebane på grunn av interne stridigheter.
Eksempel? Die Linke i Tyskland. De var redde for at Sahra Wagenknecht, leder av den populistiske fraksjonen i partiet, skulle «hate planen», og at å adoptere den ville splitte partiet.
Det virker litt ironisk å tenke tilbake på det, for Wagenknecht har siden forlatt Die Linke og trengte ikke Green New Deal som påskudd til det. I dag vinner hennes fløy – som han kaller «xenofobi light», der migrasjonsmotstand kombineres med arbeiderrettigheter – terreng i Europa. Det ønsker Varoufakis å kjempe imot.
– Vi er internasjonalister. Vi vet at «rasisme light» ikke er noe godt svar på rasisme. Man vinner ikke over rasister med «rasisme light» – og i tillegg mister man sjela, sier han.
Felles front
– Internasjonalisme stopper ikke ved Europas grenser, sier Varoufakis da jeg spør om den globale venstrealliansen Progressive International, som han var med på å grunnlegge i 2020.
Det er en utvidelse av DiEM25 som strekker seg over hele verden og skulle hjelpe dem å slutte å være så eurosentriske og «hvite».
Blant kampmetodene bevegelsen bruker, er globale streiker som Make Amazon Pay, hvert år på Black Friday. Deltakerne krever at Amazon betaler rettferdig lønn, lar ansatte organisere seg, tar sin del av skattebyrden og forplikter seg til et bærekraftig miljø.
I år deltok over 80 fagorganisasjoner i streiken som startet i Asia «der sola står opp» og spredde seg til Europa, USA og Latin-Amerika. Likevel mener Varoufakis at disse streikene ikke er nok, og at de bør kombineres med forbrukerboikott. At det er først da «Jeff Bezos kommer til å kjenne at det gjør vondt».
«Man vinner ikke over rasister med rasisme light – og i tillegg mister man sjela.»
— Yanis Varoufakis
– Vi må bygge en felles front mellom arbeiderne og konsumentene, mellom fabrikk-, lager- og kontoransatte. Og venstresida må bli flinkere til å bruke digitale opprørsverktøy. For å få til det må vi alliere oss med progressive kodere og finansingeniører, sier Varoufakis.
– En mørk dag for Tyskland
Det Varoufakis har uttalt seg mest om i mediene de siste månedene, er Israels krigføring i Gaza. I april arrangerte DiEM25, sammen med organisasjonen Jødisk stemme for rettferdig fred i Midtøsten, en Palestina-konferanse i Berlin.
Varoufakis skulle selv vært til stede, men han og andre inviterte talere fikk innreiseforbud av tyske myndigheter. Konferansen, som skulle vare i tre dager, ble stanset et par timer etter at den åpnet. Hundrevis av politifolk stormet auditoriet rett før Varoufakis skulle tale til publikum via videolink.
– De slo ikke bare av strømmen, de tok mikrofonene og rev ut ledningene fra veggene for å stanse arrangementet. Dette var en mørk dag for Tysklands folk.
Varoufakis forteller videre:
– Før konferansen startet, ankom min jødisk-tyske venn Udi Raz, som sitter i styret til Jødisk stemme for rettferdig fred i Midtøsten, med en plakat der det sto: «Jøder mot folkemord». Ikke bare ble han hindret fra å komme inn, men også arrestert … for antisemittisme.
Da Raz, «en smart og morsom ung mann», spurte om det hadde vært bedre om det sto «Jøder for folkemord» på plakaten, ble han slått av politiet, for så å tilbringe natta i fengslet, forteller Varoufakis. Neste dag, da folk samlet seg for å protestere mot stengningen av konferansen, kom politiet opp til arrangørene og advarte dem mot å bruke stemmen til Varoufakis på høyttaleren, enten live eller fra opptak. Om de gjorde det, kom de alle til å bli arrestert, mente politiet.
Advokaten til Varoufakis gikk til verks og oppdaget at økonomiprofessoren hadde fått forbud mot all politisk aktivitet, et grep som bare var brukt noen få ganger før i Tysklands nyere historie – og utelukkende mot medlemmer av IS.
Etter hvert ble forbudet mot all politisk aktivitet erstattet med et «mykere» innreiseforbud, men fram til i dag har tyske myndigheter avslått Varoufakis’ forespørsler om en skriftlig begrunnelse for innreiseforbudet med henvisning til «sikkerhetshensyn».
Varoufakis’ kommentar er klar:
«Det hemmelige politiet og jeg vil aldri bli venner.»
— Yanis Varoufakis
– Det er tydelig at Tysklands politiske mantra, «Israels sikkerhet er Tysklands raison d’être», ikke handler om å beskytte jøder. Det handler om å beskytte Israels rett til å begå krigsforbrytelser, sier han.
Fiender av våre fiender
En av diskusjonene som pågår i venstrebevegelsen i verden om dagen, er synet på Bashar al-Assad. Syrias diktator ble styrtet av tyrkiskstøttede islamister, godt hjulpet av amerikanske sanksjoner og israelsk bombing.
– Venstresida i denne verden ønsker seg så mye et alternativ til den USA-imperialistiske kabalen at de gjerne vender et blindt øye til USAs fiender som tilfeldigvis er tyranner. Siste eksempel er Assad, sier Varoufakis.
Han fikk selv kritikk fra venstresida etter at han jublet han for Assads fall tidligere denne måneden, uten å forskuttere noe angående opprørende som nå tar over. «Lærdommer fra Syria: En imperialists fiende er ikke alltid en antiimperialists venn», skrev han som motsvar på X.
– For å vinne i det lange løp, i både øst og vest, må vi vinne folks hjerter og sinn. Og det kan vi ikke gjøre ved å støtte tyranner som folket avskyr, bare fordi de er fiender av våre fiender, sier han.
Det er ikke bare Assads kontrollapparat, men også sin egen historie, han tenker på mens han sier med et bredt smil:
– Det hemmelige politiet og jeg vil aldri bli venner.
Ingen alternativ til kamp
– Min beskjed til progressive nordmenn? Jeg tror ikke de trenger råd fra meg. De vet hva som må gjøres, sier Varoufakis og smiler.
Men så går han inn i TedTalk-modus og viser sine evner som taler:
– Vi dreper planeten, så det må bli slutt på fossilt brensel i går.
– Vi lever i sanntid gjennom et uhyrlig folkemord. Og jeg er sikker på at mine kamerater her i Norge ikke kan sove om natta, akkurat som jeg ikke kan sove, for vi vet at tusenvis av barn i Gaza kommer til å legge seg til å sove i ruiner til huset sitt i natt, uten å ha spist på flere dager.
– Kampen må fortsette, for det finnes ikke noe alternativ. Selv om vi hadde ønsket å leve et komfortabelt og fredelig liv og ikke involvere oss i politikk, så lar ikke verden oss gjøre det.
– Hvis vi ikke kjemper for palestinerne, hvis vi ikke kjemper mot fossilindustriens maktmonopol, hvis vi ikke kjemper for sosialismen, kommer fascistene til å stå ved døra vår. Akkurat som de sto ved døra mi i 1967 da jeg var seks år gammel.