Kommentar

Kunsten å miste

Norsk kunstpolitikk har vært så vellykket at ingen husker hvorfor den finnes.

Kulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt. Foto: Javad Parsa, NTBKulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt. Foto: Javad Parsa, NTB

Kjølvannet av kulturkrigen er ikke et spesielt behagelig sted å oppholde seg. Bare spør norske kunstnere, som de seineste årene har bakset rundt som en liten plastjolle på opprørt hav. Værgudenes ansikter har vært mange: Fra Erna Solberg, som midt i Ways of Seeing-skandalen oppfordret norske kunstnere til å være snillere med politikerne, via Sløseriombudsmannens harselas med samtidskunsten, til arkitekturopprøret, som har gitt rom til både berettiget og uberettiget harme over mennesker i høyhalset genser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Ytter­lig­gå­ende bevegelser har skjønt at ­KI-­artister er et mektig propa­ganda­våpen.

«Asura», Hirokazu Kore-edas drama om patri­ar­kati og søsterskap, skiller seg fra den gjengse Netflix-serie, men har gått ubemerket hen blant kritikere.

Hvem tjener egentlig på USAs politikk i Midtøsten?