Kommentar

Kunsten å miste

Norsk kunstpolitikk har vært så vellykket at ingen husker hvorfor den finnes.

Kulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt. Foto: Javad Parsa, NTBKulturministerposter ses gjerne på som en slags trainee-stilling til en ministerpost med virkelig makt. Foto: Javad Parsa, NTB

Kjølvannet av kulturkrigen er ikke et spesielt behagelig sted å oppholde seg. Bare spør norske kunstnere, som de seineste årene har bakset rundt som en liten plastjolle på opprørt hav. Værgudenes ansikter har vært mange: Fra Erna Solberg, som midt i Ways of Seeing-skandalen oppfordret norske kunstnere til å være snillere med politikerne, via Sløseriombudsmannens harselas med samtidskunsten, til arkitekturopprøret, som har gitt rom til både berettiget og uberettiget harme over mennesker i høyhalset genser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

I fire år har Irene Ojala (64) kjempet for sykehus i Alta. Men hun har post­adres­se i Bodø og føler seg like hjemme i Oslo.

De langsik­tige effektene av folke­fes­ten i Trondheim vil bli store og langvarige.

Kinas utenriks­de­par­tement fremmer et dataspill som en modell for fred og samarbeid mellom USA og Kina.