Katolsk minimalisme

Et konklave, prosessen der kardinalene samles bak lukkede dører i Det sixtinske kapell for å velge ny pave, har stadig fascinert oss som er på utsida, religiøse eller ei. Den visuelle symbolikken – kardinalene i sine identiske antrekk, ritualene og røyken som sendes ut – gjør dette særegne maktspillet svært egnet for filmatisering, men potensialet har aldri før blitt utnyttet så kraftfullt som i Edward Bergers «Conclave».

Paven dør plutselig, og dekan for kardinalkollegiet Thomas Lawrence (Ralph Fiennes), må prosessere sorgen samtidig som han organiserer konklavet. Lawrence innleder prosessen med en tale om at tro går hånd i hånd med tvil. Hvis det bare fantes sikkerhet og overbevisning, ville det ikke vært behov for tro.

«Conclave» utforsker samspillet mellom tro og tvil, ikke nødvendigvis i religiøs forstand, men på et mellommenneskelig plan – hvordan kan vi stole på hverandre? På den måten minner filmen om et rettsalsdrama der vi tålmodig venter på nye avsløringer og plottvister, men her er det snakk om å finne både godhet og ondskap i alle. Søster Agnes (Isabella Rossellini), en slags husholderske for kapellet, dukker stadig opp og kommuniserer skepsis i et strengt, oppgitt ansiktsuttrykk. Den liberale kardinal Bellini (Stanley Tucci), i utgangspunktet en valgfavoritt, stiller spørsmål ved Lawrences egne ambisjoner. Alle kardinaler vil bli pave selv, påpeker han. Setningen blir hengende og forplanter en usikkerhet som vedvarer. Slik sår Berger gradvis tvil i samtlige karakterer, noe som gir filmen en sterk nerve.

«Conclave» har ikke bare en nedstrippet dialog, men også et stringent, minimalistisk formspråk. Den er stort sett filmet med statisk kamera eller sakte panoreringer, og alle bildene fremstår som maleriske komposisjoner.

Kardinalene filmes ofte ovenfra eller fra avstand, nærmest som for å avsløre hemmelighetene deres mens de vandrer i hager og korridorer. I nærbilder av Lawrence er kameraet plassert litt høyere enn det som kjennes normalt – et grep som legger en tyngde på ham. Og Fiennes’ eksepsjonelt gode rolletolkning klarer å vise karakterens indre konflikter gjennom kun ansiktsuttrykk. Kombinasjonen av en talentspekket rollebesetning og intellektuell regi får filmen til å fremstå behersket.

Under selve voteringen skjer det noe dramatisk, og dagslyset trenger inn i det mørke kapellet med en kraft som minner om gudsfremstillinger i kjente malerier. Lawrence faller sammen i samme positur som paven i Maurizio Cattelans «La Nona ora». Den kjente installasjonen av en pave som har blitt truffet av en meteor (for øyeblikket å se på Moderna Museet i Stockholm), krever ikke avansert lesning for å knyttes til den katolske kirkens fall.

Et lignende budskap er subtilt kommunisert her: selv de som anses som hellige er ikke unntatt menneskelige fristelser eller ytre, verdslige trusler. Filmens sluttscene kjennes derfor som et forsøk å si noe om mangelen på kontroll – når vi gir slipp på den, kan det oppstå et rom for forsoning.