Tbilisi, januar 2008. På OSSEs pressekonferanse dagen etter presidentvalget har observatørene funnet omfattende fusk og bretter ut detaljene. Så skjærer en journalist fra The Times igjennom og spør: Var fusket nok til å endre valgresultatet?
Svaret var nei, og vestlige land beveget seg videre.
I 2024 er situasjonen en annen. OSSEs rapport etter parlamentsvalget 26. oktober fant kun fusk i én valgkrets, og resultatet ble annullert. Kritikken dreide seg ellers om en polarisert valgkamp. Valget var altså rent etter georgisk standard. Likevel nekter vestlige land, inkludert Norge, å anerkjenne valget.
ISFED, organisasjonen som utførte parallell stemmetelling, nektet å publisere resultatene, etter eget utsagn for ikke å gi legitimitet til det offisielle resultatet. Det antyder at ISFEDs telling bekreftet valgkommisjonens resultat, som viste 54 prosent for regjeringspartiet Georgisk Drøm (GD).
Opposisjonen varslet før valget at de ikke ville godta resultatet, og ropte etterpå opp om valgfusk uten konkrete bevis, men to private valgdagsmålinger viste jevnere resultater. En håndfull utenlandsfinansierte organisasjoner har tatt en ledende rolle, noe som ser ut til å styrke regjeringens påstand om at de må tøyles.
I mangel på beviser krevde opposisjonen en internasjonal gransking. En tilsvarende gransking i Ukraina i 2004 banet vei for oransjerevolusjonen.
President Salomé Zourabichvili nekter å trekke seg før situasjonen er løst. Under hennes ledelse krever opposisjonen regjeringens avgang og en overgangsregjering i ett år. Denne skal gjennomføre reformer, kansellere den «russiske» loven om åpenhet i utenlandsk påvirkning, samt LHBT-«propaganda»-loven – stridens kjerne vis-à-vis vestlige land.
De tre opposisjonsblokkene som kom over sperregrensen boikotter nå parlamentet, som dermed består kun av GD og en gruppe utbrytere fra dem. GD valgte 14. desember en ny president, Mikheil Kavelasjvili, som da sitter parallelt med Zourabichvili. Han var i 2022 en av underskriverne av et åpent brev til USAs ambassadør som anklaget henne for å prøve å organisere et regimeskifte.
Hvor mye handler dette om demokrati, og hvor mye om stormaktspolitikk?
«Det er uklart hvilke prosesser som nå er satt i gang»
Til tross for de nevnte kontroversielle lovene er demokratinivået bedre enn under Mikheil Saakasjvilis UNM, som sannsynligvis vil overta ved et maktskifte. Verdensbankens indeks og World Justice Project viser at demokratinivået er middels, men har holdt seg stabilt. Mediene er frie, men utfordringer gjenstår. Den systematiske fangetorturen som førte til mange saker ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg er borte. Ingen saker om fangemishandling har kommet inn til domstolen under GD. Politivolden i avhør under UNMs regime var i en helt annen divisjon enn hva demonstrantene opplever nå, om sistnevnte fortsatt er kritikkverdig.
Det som skjer, bør heller ses i lys av stormaktspolitikk. Georgia har siden 2012 valgt en pragmatisk linje overfor Russland, ikke ulikt under Eduard Sjevardnadze. Landet fikk i 2013 gjenåpnet eksporten av landbruksvarer til sin nordlige nabo, og det er grunnen til at Georgia har holdt seg utenfor de vestlige sanksjonene.
Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har Vesten avvist enhver mellomvei mellom Øst og Vest. Dette danner bakteppet for dagens situasjon.
EU har lenge brukt gulrotpolitikk overfor Øst-Europas randstater. I 2022 forbigikk EU Georgia til fordel for Ukraina og Moldova, selv om Georgia scoret høyere på tilpasning. Nå truer enkelte EU-land med å frata georgiere visumfri tilgang til Schengen, en tidligere gulrot, som straff for regjeringens politikk.
EU-medlemskap har aldri vært skikkelig debattert i Georgia. Tamta Gelashvili og Nika Arevadze skriver i Klassekampen 18. desember at grunnloven «til og med» slår fast medlemskap som et mål. Men målet ble innskrevet nettopp for å kvele en gryende EU-debatt. I dag innser flere at medlemskap ikke bare er et gode, og GD har scoret stort på å stå imot presset fra Brussel.
Det er uklart hvilke prosesser som nå er satt i gang. Kanskje ender det ikke i nyvalg, men i et Ukraina-scenario som i 2014. Skal det være verdt den høye prisen det vil koste, må opposisjonen ha en klar plan og overveldende støtte i befolkningen. Det var tilfelle i 2003 før roserevolusjonen, men er det ikke nå.
Saakasjvilis UNM er fortsatt tungvekteren i opposisjonen, men en tredel av befolkningen har fått nok av partiet hans. Resten av opposisjonen står heller ikke høyt i kurs, og demonstrasjonene foran parlamentet har lav oppslutning, uansett hvilken stemning tv-bildene hausser opp. Ute på bygdene frykter folk stans i handelen med Russland og at Ukrainakrigen skal spre seg til Georgia. De vil ikke være en slagmark for stormaktene.
Georgia sliter fortsatt med arven fra revolusjonen for 21 år siden. Den etablerte prinsippet om at veien til makt går gjennom å «kaste regimet». Slike scener som vi nå ser, har derfor vært standard i georgisk politikk, men årene under GD har vært relativt rolige. Når europeiske politikere fyrer opp under denne destabiliserende dynamikken, er det en farlig lek med ild.
Siden Norge står utenfor EU, har vi mulighet til å spille en uavhengig rolle. Utenriksministeren bør bruke den muligheten til å dempe gemyttene og forhindre et ukonstitusjonelt maktskifte som kan få katastrofale konsekvenser.
