I dag utgjør vekten av våre menneskeskapte ting – bygninger, veier, plastgjenstander – mer enn den samlede vekten av alt liv på jorda. Halvparten av verdens plantebiomasse er tapt, sammenlignet med før vår sivilisasjon. Vi har valgt våre venner blant artene og hjulpet dem til verdensherredømme: korn, kuer, kyllinger. Resten av artene taper stadig terreng.
Selvsagt er vi avhengig av å hente ressurser fra naturen for å leve. Men utfordringen i dag er at vi har blitt for grådige. Vi tar for mye plass, på bekostning av annet liv. For vår breiale adferd har store konsekvenser. En million arter, minst, er truet av utryddelse, og konsekvensene vil vi mennesker kjenne på kroppen.
Langt inn på 1800-tallet var det svært få som trodde at arter kunne dø ut. Utdøing var rett og slett uforenlig med den kristne oppfatningen av en gudegitt og perfekt natur. Den rådende tankegangen var at vi mennesker bare kunne ta oss til rette slik vi lystet. Så ville naturen ordne opp i all dritten etter oss: fikse og reparere og fylle på i hyllene.
Slik er det virkelig ikke. I dag ser vi nettopp det man for to hundre år siden mente var umulig, at den ene arten etter den andre går tilbake, blir utrydningstruet. Mange arter har allerede forsvunnet, helt og fullstendig og for godt, fra jordens overflate. La oss ta eksempelet med vandreduen.
Vandredua var klodens vanligste fugleart på begynnelsen av 1800-tallet. I praktboka «Birds of America», utgitt i 1813, skriver en av datidens beste fuglekjennere, John James Audubon, om arten: «Luften var bokstavelig talt fylt med duer; formiddagslyset ble skjult som av en formørkelse, fugleskitten falt som klatter, ikke ulikt smeltende snøflak (…). Duene passerte fortsatt i uforminsket antall, og fortsatte å gjøre det i tre dager på rad.»
Men jakten på vandreduen var like nådeløs som den var enkel. Fordi flokkene holdt sammen – de hekket i store kolonier og omgjorde trær til en slags skogens svar på fuglefjell – var det bare å stille seg opp i passe avstand og plaffe dem ned, som gevinster i en tivolibod. Eller, ammunisjonsbesparende og spektakulært grotesk: Sprenge hele treet i lufta med dynamitt. Reir og unger og alt. Selv Audubon mente at jakt var uproblematisk for arten.
Men han tok feil. Etter bare et halvt hundreår med hensynsløs nedslakting, supplert med felling av skog og reirtrær, var det game over. Vandredua var utryddet. Borte. For alltid. Hvor mange slike feil skal vi gjøre?
Mange av oss i den vestlige verden er gjennommarinert i et nytteperspektiv på naturen. Naturen har gått fra å være noe mytisk til å bli noe mekanisk. Det er lite rom for undring og beundring i en skog der hogstmaskinen skal gå i døgnkontinuerlig drift. Ingen hulder kan bo på en hogstflate.
«Naturen har gått fra å være noe mytisk til å bli noe mekanisk»
Har vi kan hende mistet noe vesentlig på veien til moderniteten? Noe som handler om undring, om ærefrykt – en forståelse for naturens vesen, respekt for andre skapninger og en smule ydmykhet når det gjelder vår plass på kloden?
Jeg tror det. Og jeg tror også at det tapet, den endringen, den avfortryllingen, er en del av naturkrisens opphav.
Dermed, vil jeg mene, ligger også noe av løsningen på naturkrisen i en slags gjenfortrylling av naturen, der både fascinasjon og respekt har en plass. Kall det gjerne ærefrykt. For som kjent er verken vi eller verden noen ren idyll. Men det er disse kontrastene som gir livet mening. Og vi dras mot det ville, urkreftene, utemmet land. Som en motvekt, kanskje, fordi vår hverdag er så bomullsmyk og antiseptisk, så ordnet og forståelig.
Jeg tror også vi er mange som kjenner en dragning mot naturens ikke-humane univers, dette møtet med det mer-enn-menneskelige. I virkeligheten er vi jo selv, helt konkret, mer-enn-menneske. Våre kropper er vandrende dyrehager, med myriader av mikroorganismer både på inn- og utsiden. Hver og en av oss er en levende arena for samliv av mange slag. Selv om vi uten å nøle tenker på oss selv som individer.
Kanskje kan en ny fortelling, der vi flytter fokus vekk fra individet og meg, meg, meg – til samspillene i de større systemene – hjelpe oss å tenke romsligere og mer inkluderende. Om oss selv og om andre skapningers plass på kloden.
Kanskje kan et slikt bredere perspektiv også hjelpe oss å finne motivasjon og forståelse for den samfunnsomstillingen som den globale naturavtalen understreker at er nødvendig – for å sikre gode liv på planeten vår.
I disse dager behandles Norges oppfølging av den globale naturavtalen på Stortinget, i form av en norsk handlingsplan for naturen. I den planen er det behov for langt større ambisjoner og mye mer konkrete forpliktelser. Slik både forskere og sivilsamfunn kraftfullt og tydelig har spilt inn i høringer, opprop og kronikker.
Jeg mener vi trenger mer nysgjerrighet, større evne til undring og et åpnere sinn i møte med naturen. Et slikt natursyn vil berede grunnen for en endring fra vekstøkonomiens kortsiktige og profittstyrte «leve-av-naturen», til en ny og framtidsrettet «leve-med-naturen».
