Det er et ganske sjeldent skue å se noen med nesa nedi i bok, helt i sin egen verden. Med tanke på fenomenets sjeldenhet er vel egentlig bare å gi unison applaus. Samtidig så er det et eller annet som rykker i meg. Det er noe selvtilfreds og poserende over det.
Allerede abonnent? Logg inn
Bare bit sammen her, sier tannlegen og setter en litt for stor gjenstand inn i munnen min, noe rektangulært med skarpe kanter som skjærer seg i det myke vevet under tunga allerede før jeg biter. Hjernen soner ut, som den alltid gjør i denne stolen, smerte og ubevegelighet, gjerder i hodet åpnes, tankene slipper fri og løper i alle retninger. Da jeg gikk på ungdomsskolen i Nederland, hadde jeg en gymlærer som het Spall og som jeg av og til tenker på, uten å vite hvorfor. I motsetning til de andre gymlærere på skolen, som var slemme på hver sin måte, var Spall snill, men det gjorde ikke saken noe bedre for oss som mente at gym var en form for tortur. Snarere tvert imot. Du kan spyle hvis du vil, sier tannlegen. Jeg tenker at ville er et stort ord, men spyler og legger meg ned igjen. Tannlegen begynner å stappe tamponglignende vattpølser i munnen min. Spall kunne ikke fatte og begripe at noen ikke likte sport og gjorde det han kunne for å inkludere og oppmuntre oss hatere.
donderdagDet hadde vært menneskehetens største felles byggeprosjekt. 20 gigantiske glasslinser som svevde uavhengige av hverandre hundre tusener av kilometer fra hverandre utgjorde det enorme McSully-teleskopet. Linsene var plassert på rad og rekke mellom banene til Mars og Jupiter og endte i en liten frittsvevende romstasjon. Håpet var at det gigantiske romteleskopet, hundrevis av ganger mer kraftig enn sin fjerne slektning Hubble-teleskopet, skulle gi nye innsikter i verdensrommets hemmeligheter. I det lille observatoriet var det bare plass til et lite lag av fem astronauter, alle spesialtrent i å håndtere teleskopet. Men bare Iria Colver var egentlig astronom. Strengt tatt var det ikke nødvendig å ha en astronom i romstasjonen, i og med at de bare skulle sikte teleskopet i ønsket retning, ta bilder, prosessere bildene, og så sende dem for analyse på jorda. Colver hadde imidlertid søkt seg spesielt til teleskopet-programmet, nettopp for å være den aller første som fikk se de nye glassklare bildene av kosmos – om enn bare noen minutter før kollegene på jorda. Første bilde hadde nettopp blitt tatt og var i ferd med å prosesseres.
YardI 2024 advarte Støre om at produktivitetsveksten har avtatt helt siden 2006. Et kjempeproblem og grunnen til at det er så dyrt å reise på ferie til USA. Så kjære alle sammen, men kanskje først og fremst dere som forhandler om budsjettet nå: Hvis vi virkelig skal løse denne «produktivitetskrisen», må vi snart ta en seriøs debatt om teleportering. Jeg bruker i dag opp mot en time frem og tilbake til jobb, og i denne timen er jeg ikke produktiv i det hele tatt. Det finnes mange som bruker mye lengre tid enn meg til jobb – jeg vet om folk som pendler fra Tønsberg til Oslo. Teleportering fikser alt dette. NTP, altså nasjonal transportplan, som går fra 2025 til 2036, er på 1308 milliarder kroner. Masse penger! Hvis vi tar alle de pengene og pøser de inn i forskning på teleportering, anslår jeg at vi kan ha et gjennombrudd i løpet av bare noen få års tid. Vi er nødt til å tåle at togene er forsinket og veiene er dårlig vedlikeholdt i noen år – men dere, det klarer vi, for målet er teleportering! I samme slengen har jeg nå også løst «hva skal vi leve av etter oljen» (ser du, Martin Bech Holte, man trenger ikke skrive lange sutrebøker – noen ganger er en skikkelig god idé alt man trenger for å fikse økonomien). For hele verden vil selvsagt være interessert i å kjøpe teleporteringsteknologi av oss. Så lenge teleportering ikke trenger masse olje og gass, har jeg nå nesten løst klimakrisa, for vi trenger hverken biler, fly eller båter mer.
Konsulenten