200-årsjubileet til Bruckner ruller videre, blant annet med tolkninger som viser hvor ulikt komponisten kan forstås.
Fra et avgrunnsdypt mørke begynner musikken å dirre gjennom gjentatte d’er i strykerne. «Mystisk» er det, nettopp slik Bruckner sier det skal spilles («misterioso»). På bakgrunn av den dype dirringen skal det lite til for at treblåsernes unisone tone, også en d, fører grelle farger inn i lydbildet, mest gjennom en ørliten betoning.
Allerede abonnent? Logg inn
Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.
Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.
Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.