Essay

Bruckners mange ansikter

200-årsjubileet til Bruckner ruller videre, blant annet med tolkninger som viser hvor ulikt komponisten kan forstås.

BRUCKNER: Den store komponisten avbildet i Wien i 1891, med Frans Josef-ordenen på jakkeslaget. Foto: Anton Paul HuberBRUCKNER: Den store komponisten avbildet i Wien i 1891, med Frans Josef-ordenen på jakkeslaget. Foto: Anton Paul Huber

Fra et avgrunnsdypt mørke begynner musikken å dirre gjennom gjentatte d’er i strykerne. «Mystisk» er det, nettopp slik Bruckner sier det skal spilles («misterioso»). På bakgrunn av den dype dirringen skal det lite til for at treblåsernes unisone tone, også en d, fører grelle farger inn i lydbildet, mest gjennom en ørliten betoning.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.