Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.
Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.
Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.
Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.
