Et regime foran undergangen?

Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig (Forskningsgruppen Tekst og fagdidaktikk, OsloMet)11. des. 2024

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu27. aug.

Nei vel, NHO

I eit innlegg laurdag 22. august går NHO tilbake på utmeldinga i mai om å droppa EØS for EU-medlemskap. Idéen har fått ei viss tilslutning. No argumenterer Petter Tollefsen for EØS og er «bekymret» fordi vi ikkje er med i EU. At EØS gir «markedsadgang» til EU-landa er like usant kvar gong det blir sagt. Den norske eksporten og den endå større importen frå EU-landa blir i dag, som før, regulert etter frihandelsavtalen vår med EF frå 1973 og tilsvarande avtalar med landa som seinare er blitt med i EU. Desse avtalane gjeld med eller utan EØS.

Anders M. Andersen

Vold mot kvinner27. aug.

Spørsmål til politiet

Tragedien skjer med jevne mellomrom: En kvinne går til politiet og forteller om trusler, trakassering, vold og et liv i redsel. Hun vil ha beskyttelse. Saken blir henlagt. Kvinnen blir drept. Jeg har ofte lurt på hvordan politiet ser på disse sakene. Diskuterer de etterpå hva de skulle gjort annerledes? Hva gjør de for å sikre at kvinner mottas på en bedre måte neste gang? Spiller de rollespill for å få innsikt i hvordan de oppleves av de som kommer for å få beskyttelse fra en voldelig mann? Oppdaterer de seg med kunnskap fra de som har jobba med vold mot kvinner i årevis? Har de lært at når en kvinne har bestemt seg for å gå fra mannen, er ikke det slutten på det voldelige forholdet? «Hun kan være på vei mot den farligste fasen av livet sitt», som Asta B. Håland skrev 14.

Unni Rustad

Usa27. aug.

Når er det nok?

Hvor lenge skal verden finne seg i det amerikanske tyranniet? Først dreper USA tusenvis av uskyldige mennesker ved å angripe Iran og ødelegger enorme verdier, en krig som angivelig var vunnet på få dager. Etter seks måneder, for å dekke over den militære og økonomiske katastrofen, setter galningen i Det hvite hus i verk et økonomisk angrep uten sidestykke for å presse «taperne» til å innse at de har tapt. Og alle land som ikke støtter denne galskapen hundre prosent – «enten er du med oss, eller så er du mot oss» – kan vente seg «massive økonomiske konsekvenser». Hvordan takler resten av verden denne makeløse utpressingen? Nå rammes ikke Europa i nevneverdig grad, så her er det bare å folde hendene og fortsette med business as usual. I verste fall ta en tur til 1600 Pennsylvania Avenue og knele for verdensfyrsten. Det er det jo mange som har god trening i, selv om knærne kan bli litt såre. Alternativet kan være å rette ryggen, løfte hodet og gjøre det klart at USA, et land som knapt kan styre seg selv, ikke er gitt noen universell styringsrett. Canadas statsminister har vist vei og gjort det klart at det fins grenser for hva verden kan tolerere – selv fra en overbevæpnet storkjeltring og kumpanene hans. Vil noen manne seg opp og stå skulder ved skulder med Mark Carney og vise at Vesten tross alt har noen ikke-økonomiske verdier å forsvare? Jeg venter ikke noe fra fossilkameratene i Oslo, de har nok med å forberede angrep på stadig nye høyesterettsdommer.

Jan H. Landro