Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig (Forskningsgruppen Tekst og fagdidaktikk, OsloMet)

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kristen tradisjon

Hvorfor skal det kristne nedtones?

Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Einar Gelius
Litteratur

Kriti­kernes litte­ra­tursyn

Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.

Ragnhild Eskeland
Miljø

Rens Oslo­fjor­den – men ikke la regningen drukne i byråkrati

Oslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.

Hanne Slettvold