Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Internasjonal fotball

Israel og UEFA

Det er ingen grunn til å ty til menneskerettslige argumenter for å henvise Israel til den fotballkonfederasjonen de tilhører geografisk: AFC, den asiatiske fotball­konføderasjonen. Ikke engang frykten for å provosere Trump gjør seg gjeldende her. Tvert imot: Abrahams­avtalen, som ifølge Trump har skapt fred og ­fordragelighet i Midtøsten, har fjernet argumentet for at Israel som eneste asiatiske land får delta i europeisk fotball. UEFA trenger derfor hverken politisk betente beslutninger eller Gianni Infantinos betenkeligheter for å ta en beslutning om å la geografien telle i ­vurderingen av hvem som hører inn under UEFA. Dette vil være til fordel for alle parter. Israel vil få en lettere vei inn i fremtidige verdensmesterskap. Fotballen i Midtøsten vil bli mer potent. Europa slipper å krangle internt og sparer mange penger på sikkerhetstiltak. I tillegg kan det bli skikkelig ­derbystemning om Israel skulle trekke Syria eller Libanon i sin kvalifisering til asiamesterskap og verdensmesterskap. Med kartet i den ene hånden og Abrahamsavtalen i den andre, kan UEFA avslutte samarbeidet med israelsk fotball og ønske lykke til i AFC, uten en eneste henvisning til folkemord eller forakt for FN og internasjonale lover og regler.

Oppvekst

Barnets tre første leveår

Håper mange merket seg barnehagelærer Hans Flaatens artikkel 1. oktober. Han har arbeidet i barnehage i 40 år og deler sine erfaringer: «Jeg har aldri sett at de minste barna har hatt noen fordeler av å være i en barnehage, snarere tvert imot.» Jeg tenker med gru på de små som gråter når mor eller far leverer dem. De mister den basale tryggheten de trenger for å bli «gangs menneske». Hvorfor får flere unge psykiske problemer? Er det fordi de ble fratatt den tryggheten hos en forelder de hadde behov for som små? Vi ofrer de minste for økonomisk vekst. Men det straffer seg. Det må lønne seg å være hjemme med barna de tre første leveårene.

Folkeretten

En tid for mot

Israels fremferd i Gaza og på Vestbredden gjør at stadig flere land reagerer, både med fordømmelse, anerkjennelse av Palestina, og med løfter om boikott av Eurovision eller fotball-VM hvis Israel får delta. Regjeringen holder en lav profil, og vil ikke engang trekke Oljefondet ut av investeringer som bidrar til krig og okkupasjon i Palestina. Siden den andre verdenskrig har internasjonale spilleregler vært definert av vestlige demokratier, basert på overlegen økonomisk og militær makt. Etter som maktbalansen har dreid, ser vi også en rask bevegelse bort fra en rettsstyrt, multipolar verden, over til en ny virkelighet der alle de mektigste statene har varianter av autoritære styresett. Vår nye hverdag er en tyrannopolar verdensorden, der stadig flere land ignorerer folkeretten, fordi prisen for slik adferd har falt, og der de rettslojale statene står uten et tydelig, mektig og modig foregangsland. Regjeringen sier ­alenegang eller for sterke reaksjoner fra Norge kan gjøre det mer krevende å bidra positivt i Midtøsten. Men per i dag kommer ingen hjelpesendinger, medisiner, observatører, penger eller noe som helst inn i Gaza. Israel ignorerer alle krav fra verdenssamfunnet.