Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig (Forskningsgruppen Tekst og fagdidaktikk, OsloMet)

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos