Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nasjonalmuseet

La teppet henge!

Det raser en debatt om Nasjonalmuseet bør ta ned teppet «Mourning Carpet» av Noa Eshkol, også med sitt-ned-aksjon fra Palestina-aktivister i rommet der teppet henger (Klassekampen 10. oktober). Under et nylig besøk på museet ble jeg stående og se på teppet og beskrivelsen av det. Det dreier seg om minner etter et terrorangrep i Israel i 1974 der blant annet 22 skolebarn ble drept i gisselaksjonen. Jeg er selv Palestina-aktivist og forstår godt kritikken mot Nasjonalmuseet, blant annet om at utstillingen av teppet ikke er satt inn i kontekst med det pågående folkemordet. Her har museet en stor jobb å gjøre; palestinsk kunst og kultur er forsøkt kansellert i årtier, blant annet fra israelsk side. Når det er sagt: Når teppet først er hengt opp, vil jeg ikke være med på kansellering av dette verket. Tenk på hvilket signal det vil sende: At vi ikke bryr oss om terror og nedslakting så lenge det er israelske barn som er ofrene. Vi må anerkjenne menneskelige lidelser på begge sider og at barn er uskyldige ofre – uansett! Terror er uakseptabelt, uansett hvem som utfører den, og minnesmerker over sorgen etter slike hendelser må vi tåle.

Naturvern

En nasjon av fulle sjømenn

NRK skriver at Norge er på europatoppen i å forbruke areal. Vi oppfører oss som fulle sjømenn i måten vi skusler med natur, og internasjonale eksperter er sjokkerte. Naturnasjonen som oppfant «bærekraftig utvikling» og er rikt nok til å være best i klassen, sprenger vekk flere tusen år gamle skoger for å bygge klossete varehus langt fra sentrum, hyttefelt med dobbel garasje og alpinanlegg. Konsekvensen av nedbygd natur er klimagassutslipp, mindre evne til å binde karbon, temperaturøkning og mer ekstremvær. Det koster ingenting å bygge ned norsk natur. Regningen er det andre som må ta. Når vi bygger ned natur, øker vi sjansen for flom og ras, og vi ødelegger områdets evne til å absorbere vann, lagre karbon, binde jord, gi skygge og regulere temperaturer. Europeiske byer blir varmere, og det forventes fortsatt stigende temperaturer, men også større nedbørsmengder.

Akademia

Isaksen ex auditorio

Som siste del av en disputas er det mulig for andre å kritisere et doktorgradsarbeid. En slik ex auditorio-opposisjon er en anledning der også andre enn de oppnevnte opponentene kan drøfte avhandlingsarbeidets sterke og svake sider. Isaksen burde fremmet sin kritikk av min avhandling, norsk pedagogisk forskning og «kritisk teori som nyreligiøs pedagogikk» ex auditorio på sin hjemmeinstitusjon NTNU i Trondheim. Jeg skal her behandle hans innlegg i Klassekampen 11. oktober som om han gjorde det. Først: En forankring for mine tekstanalyser er den franske filosofen og semiotikeren Roland Barthes og ideen om at det en tar med til en tekst også preger forståelsen av den. Dette gjelder også Isaksens innlesning av «en nyreligiøs pedagogikk» i min avhandling. I min prøveforelesning anvendte jeg vitenskapsfilosofen Karl Popper til å belyse forholdet mellom styring og kritikk.