Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig (Forskningsgruppen Tekst og fagdidaktikk, OsloMet)

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Arbei­der­par­tiet må ta ansvar – også for mennesker på flukt

Arbeiderpartiet bygger på sosialdemokratiske verdier: frihet, likhet, solidaritet og ansvar. Det betyr at vi ikke kan snu ryggen til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og livstruende nød. I Arbeiderpartiets partiprogram står det klart at vi skal føre en rettferdig innvandringspolitikk hvor vi tar vårt ansvar for mennesker på flukt. Dette ansvaret kjenner vi sterkt i den tiden vi lever i. Det er derfor trist å lese Tonje Brennas uttalelser om innstramminger, mindre innvandring og en ryddig debatt. Debatten har vært ryddig. Og vi har vært i debatt med høyresiden. Som har et helt annet syn på innvandring enn oss som er sosialdemokrater. Vi er et venstresideparti.

Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen
Klima

Snøen som falt i fjor

I Klassekampen 22. desember sutres det i artikkel etter artikkel over snøen som falt i fjor. Lederen: «Det varme vinterværet [gjør at …] det er bare én av 20 løyper som er åpnet i Oslo.» Verdt å vite: «Med en temperaturstigning på 2,7 grader vil det bare være 110 isbreer igjen i Europa ved slutten av århundret, 3 prosent av dagens total.» Kronikk: «Da jeg var 18 [1995] … gikk jeg mange timer på ski opp til hytta», men nå, «ikke behov for å grave seg ned til hytta, taket må ikke måkes, og skiløypene henger i en tynn tråd.» En stadig større andel av Norges befolkning synes å ikke bekymre seg for klimaendringene. Kanskje ikke så rart, de ser ikke sjarmen i å måtte spa seg gjennom 2 meter snø for å komme inn i hytta, og synes en weekend på hotell med innendørs skianlegg er å foretrekke framfor timer med tråkking i dypsnø for å komme fram. Det er virkelig andre konsekvenser av klimaendringene enn tap av snø i Nordmarka og isbreer i Europa som er mer alarmerende, og som Klassekampen burde rette oppmerksomheten mot. Kanskje aller mest skremmende er hva som vil skje når områder som i dag huser hundretalls millioner mennesker, blir ubeboelige på grunn av ekstrem temperatur og vær – hvor skal de gjøre av seg?.

Torbjørn Sund
Venstresida

Sidrumpa sosial­de­mo­krater

Sonja Jensen reagerer i Klassekampen 23. desember negativt på at lederen for Handel og kontor, Christoffer Beckman, ønsker at tenketankene Agenda og Manifest slår seg sammen. Hennes omtale av «Agenda som en sidrumpet tenketank med Ap-stempel» får meg til å minnes Einar Førde, som i en debatt hvor han ble kritisert fra venstresiden, sa: «Eg er nå berre ein sidrumpa sosialdemokrat, eg.» Men det bør tilføyes at i den videre debatten unnlot han ikke å nevne at de sosialdemokratiske partiene i Europa faktisk er de eneste som i valg har klart å erobre regjeringsmakt – og også klart å bli gjenvalgt. Derfor kan det nå, etter at venstresiden vant stortingsvalget, være grunn til å foreta en aldri så liten «vareopptelling». Var det den radikale og freshe venstresiden som sørget for flertallet – eller var det det sidrumpa Ap? Ser man på Poll of polls-snitt for januar 2025, og sammenligner med valgresultatet får man denne oversikten: SV: Fra 8,1 til 5,6, Rødt: 5,4 til 5,3, SP: 6,2 til 5,6 og MDG: 3,3 til 4,7 prosent. Alle fire partier fikk til sammen i januar 23 prosent – ved valget 21,2 prosent. Arbeiderpartiet fikk i januar 19 prosent – ved valget 28 prosent. Når MDGs framgang sannsynligvis skyldtes at de lovte å støtte Ap, så må det være tillatt å trekke den konklusjon at det ikke var «tuttifrutti»-partiene som sikret valgseieren – det var de sidrumpa sosialdemokratene i Ap og dets støttespillere.

Odd E. Rambøl