Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Et regime foran undergangen?

Det er gledelig at Utdanningsdirektoratet er kommet på banen i debatten om norsk skole, og at utdanningsdirektør Rosenkvist stiller til intervju i Klassekampen. Men flere av direktørens utsagn viser posisjoner man bør stille spørsmålstegn ved. Rosenkvist etablerer en motsetning mellom det han kaller «en pugge- og gjenfortelle-skole» på den ene siden og dagens kompetansemålbaserte læreplan på den andre, som han hevder det er bred enighet om at de fleste ønsker seg fordi den enkelte lærer har stor frihet. Denne påstanden er det grunn til å være kritisk til. Norsk skole før 2006 var ikke en pugge- og gjenfortelle-skole og alternativet til dagens læreplan er ikke en slik skole.

Rosenkvist hevder videre at læreplanene fra 2020 kom «etter en veldig brei prosess politisk med partene og lærere». Reformarbeidet startet med Ludvigsenutvalget, som ble nedsatt av Stoltenberg 2-regjeringen i juni 2013. Mandatet de arbeidet ut fra knesatte prinsippet om at faginnhold kun skulle være et middel til å dekke de «kompetanser og grunnleggende ferdigheter elevene vil trenge i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv». Målet om et kompetansemålsregime som prinsipp for reformen synes dermed allerede da å ha vært etablert. Læreplanforskerne Finnanger og Prøitz slår fast at det var over 20.000 høringsinnspill til læreplanen i perioden 2017-2019, og at de fleste kom fra praksisfeltet. De fant videre eksempler på at innspill som var i tråd med en kompetansemålbasert læreplan ble tatt til følge, mens innspill fra lærere som ønsket et klarere kunnskapsinnhold ble ignorert. Mye tyder altså på at premisset om en kompetansemålbasert læreplan var som hugget i stein i perioden hvor LK20 ble utviklet.

Konsekvensen ser vi i dagens skole, der foreldre kan oppdage at deres barn ikke med noen nødvendighet lærer gangetabellen, årsakene til andre verdenskrig eller blir kjent med skuespill av Ibsen. Den store friheten Rosenkvist omtaler, innebærer store forskjeller i nivå fra skole til skole, med tilsvarende forskjeller i kunnskapsnivå for elevene.

Skal ansvarlige politikere og Udir gjøre forandringer som følge av innsikt fra praksisfeltet og forskning, må de bryte med selve prinsippet om målstyring og sette i gang en prosess som kan lede frem mot en læreplan bygd på faglig innhold. Lærere, lærerutdannere og læreplanforskere har lenge kritisert konsekvensene av kompetansemålregimet, men det ser ut til at Udir overhører kritikken. Den store responsen på kronikken vi skrev i Klassekampen 31. oktober, som var undertegnet av 74 lærerutdannere, viser imidlertid at noe kan være i ferd med å skje.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Dikt

Priva­ti­sere krema­to­riene?

Når kroppen en gang skal leveres til stedet hvor den skal kremeres, Så frykter jeg sjokk – blir ilden het nok, når ovnene privatiseres? Jeg føler mitt indre utpensle en uggen, utrivelig kjensle: Jeg tar det for gitt at jakt på profitt vil føre til sparing på brenslet!.

Sosiale medier

Kan NRK overta for Zuckerberg?

Nylig ble jeg utestengt fra Facebook. I fire dager hadde jeg ikke tilgang verken til fjesboka eller messenger. 18 års feed og 18 år med venninne- og familiechat var borte. Samtidig ble det vanskeligere for folk å kontakte meg. Utestengelsen kan skyldes en tilfeldighet, den kan skyldes at noen har gått sammen om å varsle om meg, eller tek-giganten Facebook kan selv ha tatt avgjørelsen fordi jeg bruker deres tjeneste til aktivisme mot nettopp tek-gigantene. Svaret vil jeg aldri få.

Israel

Farlig skritt i feil retning

Et viktig skritt i riktig retning. Det er reaksjonen som går igjen på utspillet fra Norge, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand på at de har innført sanksjoner mot Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich. Men dette er i virkeligheten et skritt i feil retning, egentlig verre enn verst, av to gode grunner: Det skaper et falskt inntrykk av at det er Ben-Gvir og Smotrich som er ansvarlige for den folkemorderiske krigen, ikke statsminister Benjamin Netanyahu og president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet. Det skjer mens Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har sendt ut arrestordre på Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Å frita Netanyahu for sanksjoner, er ikke bare en skamløs feighet som palestinerne betaler prisen for, men gir Netanyahu politisk spillerom som han vil bruke når Norge og flere av «sanksjonslandene» samarbeider med blant annet Saudi-Arabia om en «tostatsløsning», som vi allerede vet hvordan vil se ut. Tiltaket er dessuten en hån mot all statstenkning: at stats- og regjeringssjefer ikke er ansvarlige for landets egne kriger. Hvilken retning fører det oss i?.