– Denne uka viste Timss-undersøkelsen at norske elever gjør det stadig dårligere i matte og naturfag. Også andre undersøkelser viser synkende resultater og motivasjon. Utdanningsdirektoratet har hatt ansvar for læreplaner, vurderingskriterier og eksamensoppgaver i 20 år, så hva har dere gjort galt?
– Dette er noe som skjer i alle land og noe mange statlige myndigheter lurer på. Om du ser på snittet av alle undersøkelsene fra 2000 viser de at det har gått litt opp og ned, men stort sett stabilitet. Først de siste årene har vi fått en negativ trend – jeg er ikke enig i den vurderingen at vi har gjort alt gærent i 20 år. Det er ganske mange hypoteser, som pandemi, digitalisering og forhold utenfor skolen. Vi jobber hardt for å skaffe oss oversikten, for den har vi ikke fullt ut.
– Dårlige resultater og synkende motivasjon skjer til tross for at tida elevene er på skolen i barneskolen er økt tilsvarende to skoleår i timetall, sammenliknet med før seksårsreformen. Skolen er massivt digitalisert og har i det samme tidsrommet fått læreplaner med veldig mange kompetansemål. Hva tenker du om denne beskrivelsen?
– Trivsels- og læringsresultatene går ned i Norge og alle andre land vi liker å sammenlikne oss med. Det er ikke et særnorsk fenomen. Pandemien forklarer nok noe. Vi vet at særlig utsatte barn og unge hadde veldig dårlig utbytte av skolestengning. Og pandemien akselererte digitaliseringen, fordi det var viktig å få ut alle disse digitale enhetene da. Men nå er vi en modningsprosess, hvor vi ser at noe er klok bruk, og noe ikke, og at det er viktig å skille dem. I tillegg er det viktig å differensiere dem ut ifra alder. Det er stor forskjell på å være 6 og 16 år. For de små barna skal man for eksempel ha tungtveiende grunner til å ta inn teknologi veldig tidlig.
– Så dere har bremset digitaliseringen litt?
– Ja, vi har i hvert fall bremset og tatt en fot i bakken. Den siste tida har vi gitt et sterkt råd om ikke å ha mobiltelefon i skolen. Vi har sendt ut veileder om skjerming for sikkert innhold på nett med særlig skjermring av de minste og gitt råd om bruk av KI.
– Barna går to år mer på skolen. Er det noe som tyder på at flere timer gir bedre resultater og læring, eller kan ett av årene kuttes?
– Jeg avskriver ikke å kutte ett av årene, men vi har ikke data til å kunne mene noe om det. Der tenker jeg utvalget regjeringen har satt ned nå for å utrede fellesskolens rolle i framtidas samfunn, vil være til hjelp.
– Har noen regnet på hvordan timene fra det ene ekstra skoleåret i timetall i stedet kunne blitt brukt på en mer praktisk og variert skolehverdag?
– Ikke som jeg kjenner til, men den nye stortingsmeldingen har mange tiltak for å gjøre skolen mer praktisk og variert.
– De siste 20 årene har skolen blitt styrt etter kompetanse- og læringsmål, heller enn faglig innhold og dannelse. Har dette vært rett prioritering?
– Hvis du tenker på de læreplanene fra 2020, så kom de etter en veldig brei prosess politisk, med partene og lærere. Det er en brei enighet om at kompetansebaserte læreplaner er det man ønsker seg. Og planene gir rom til danning. Det man ikke har ønsket seg, er en pugge- og gjenfortelle-skole. Kompetansemålene gir stor frihet til å tilpasse for den enkelte lærer.
– I Stortingets spørretime stilte Ingrid Fiskaa (SV) nylig spørsmål om hvordan vi skal skape felles referansepunkt, når «elevene trener på bestemte verb i kompetansemålene, som å ‘reflektere’ og ‘drøfte’, mens innholdet kan bli tilfeldig og uten egenverdi». Hva tenker du?
– Det er ikke min rolle å kommentere spissformulert politikk. Men det jeg kan si er at hele systemet bygger på at kommunene har stor handlefrihet og ansvar. Vår rolle er å gi støtte veiledning. Kompetansebaserte læreplaner gir muligheter for lærerne til å tilpasse undervisningen til sitt klasserom. På den andre sida kan det føre til at det blir forskjeller i hva elevene lærer.
– Forskningsgruppa Tekst og fagdidaktikk ved Oslomet mener vi nå står overfor et veiskille, å fortsette med instrumentelle læringsmål eller å fokusere på faglig kunnskap. De mener trivsel og bedre resultater vil komme ved sistnevnte.
– Jeg klarer ikke gripe denne motsetningen mellom faglig innhold opp imot det instrumentelle.
– Det instrumentelle er vel at kompetansemålene for fagene brytes ned til hundrevis av læringsmål, som hver uke skrives på elevenes ukeplaner – i stedet for å definere et pensum for faget.
– Vi har veldig vide læreplaner som gir stor frihet til hvordan lærerne håndterer dette i klasserommet.
– Mange mener det også er for mye testing i norsk skole, som bidrar med press og stress. Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolen, som dere er ansvarlig for å gjennomføre, koster årlig 2,6 milliarder kroner å drifte. Disse pengene kunne brukes på helt andre ting.
– Vi mener det er klokt å ha en fornuftig mengde data for å forstå stoda i norsk skole, og sammenliknet med andre land. Så er det en stor politisk diskusjon hva slags tester vi skal ha.
– Tidligere ble det avdekket at dikt brukt i eksamensoppgaver var skrevet av Utdanningsdirektoratet selv. Er det greit?
– Eksamensgjennomføringen i år gikk fint. Til skriftlig eksamen lager man eksamen til 400 fagkoder, to ganger i året. Det er Utdanningsdirektoratet som er ansvarlig for alle de oppgavene. Det diktet var en glipp som ikke skulle skje, og som var vårt ansvar.
– Utdanningsdirektoratet har også ansvar for skolestatistikk, men som forskere ved Frischsenteret viste for to år siden, har dere levert feil data om utvikling, ifølge direktoratet grunnet et dataprogram. Har dere kontroll nå?
– Ja, det har vi. Og der vil jeg gi honnør til Frischsenteret. Vi har valgt en metode for mange år sia, hvor vi leier inn forskere til å gjøre beregninger for oss. Men hvis jeg skulle tenkt dette på nytt, ville vi gjort som med Pisa-undersøkelsen og satt alt ut. Dette er store, komplekse utregninger hvor forskningen og metodene også endres over tid.
– Etter at Utdanningsdirektoratet ble opprettet i 2004, har resultatene i norsk skole vært synkende. Trenger vi egentlig Utdanningsdirektoratet?
– Som sagt, fram til de siste årene har resultatene vært stabile, og det vi ser er en internasjonal trend. Resultatene går også ned i Finland, som ikke har et direktorat, og Sverige, som har et kjempestort direktorat. Her er det ikke et entydig bilde. Og jeg vil gjerne poengtere at det er en del politiske spørsmål som ikke er direktoratets oppgave. Men siden skole er så viktig, blir det fort politikk.