Her om dagen ble jeg spurt om mitt beste juleminne. Jeg svarte julaften 1990, da jeg var ti og den lille familien vår fortsatt ikke hadde funnet helt ut av denne høytida. Hvis jeg ikke husker feil, spiste vi ovnsbakt laks og karamellpudding. Jeg er i alle fall sikker på at antrekket mitt var en Public Enemy-skjorte og et par vide, steinvaska bukser.
Det jeg ikke tenkte over den gangen, da julefreden hadde senket seg i Ås, var at borgerkrigen herjet i fødelandet mitt Sri Lanka. Massefordrivelser og forsvinninger. Massakrer og lemlestelser. Mens vi slo nye røtter her, ble folk rykket opp med rota der.
Tidligere har jeg tenkt at tapet av et hjemland, uansett hvordan det skjer, seinere kan utløse en slags fantomsmerte – altså, at det gjør vondt i en del av deg som du egentlig har mistet. Det var bare en metafor, helt til jeg så bildet av Mahmoud Ajjour.
Niåringen er en av flere overlevende fra Gaza som har fått medisinsk behandling i Qatar, og som ble portrettert i The New York Times i november. Mahmoud, fotografert av Samar Abu Elouf, havnet på forsida av den amerikanske storavisa, kledd i en hvit singlet og med blikket vendt vekk fra kameraet. Han har ingen armer. Mahmoud er i live, men ser ut som en byste. Han er omtrent like gammel som jeg var på nevnte julaften.
For et års tid siden måtte familien Ajjour flykte fra et israelsk angrep i Gaza. Mahmoud syntes de andre var trege og dro tilbake til huset for å få dem til å skynde seg. En eksplosjon rev vekk den ene armen hans og knuste den andre. «Jeg kommer til å dø», sa han og ba familien dra fra ham.
Mahmoud, som i dag går på en palestinsk skole i Doha, skriver med føttene. Da nyhetsbyrået Reuters traff ham i september, nektet Mahmoud å nedjustere egne mål og delte flere av drømmene sine. «Jeg skal fortsette å prøve alt. Jeg skal bli pilot og spille fotball med vennene mine», sa han. Han hadde også følgende ønske: «Jeg vil at Gaza skal være vakkert igjen.»
En annen Mahmoud, nemlig den palestinske poeten Mahmoud Darwish (1941–2008), skriver et sted: «Jeg har lært og plukket fra hverandre alle ordene / for å kunne trekke ut av dem ett enkelt ord: hjem.»
«Der hører jeg til», heter diktet. Akkurat nå er det ikke ordene, men hjemlandet som blir plukket fra hverandre. Nord i Gaza bedriver Israel etnisk rensing – to ord som en gang, for ikke lenge siden, pleide å få europeere til å grøsse. I den såkalte Netzarim-korridoren, midt på Gazastripen, bygger okkupasjonsstyrkene et nettverk av baser og utposter som skjærer landområdet i to. Da Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir gjestet podkasten til avisa Maariv denne uka, gjentok han at målet var å tømme Gaza for palestinere og fylle stedet med israelske bosettinger.
På Vestbredden har Israel så langt i år revet mer enn 1500 hus, bygninger og annen infrastruktur eid av palestinere, rapporterer FN-organet OCHA. Forrige uke var israelske bosettere, politikere og aktivister samlet på Ramada Hotel i Jerusalem, der de forberedte seg på Donald Trumps tilbakekomst i Det hvite hus, med planer om å gi eksisterende bosettinger bystatus og opprette tre eller fire nye koloniale byområder.
«Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi»
Ambisjonene for de fire kommende årene kan ikke være små, advarte Knesset-medlem Avihai Boaron. Han vil ikke nøye seg med å sikre interessene til de rundt 700.000 bosetterne som allerede bor på okkupert jord. Ifølge avisa Israel Hayom mener Boaron at «den kloke tilnærmingen» snarere er å legge forholdene til rette for å gjøre hele Vestbredden og Jordan-dalen «uatskillelig fra Israel».
Når jeg igjen ser på bildet av Mahmoud Ajjour, er det derfor ikke bare overarm, albue, underarm og hender som mangler. Jeg ser for meg de historiske kartene over Palestina, der territoriet gradvis blir stykket opp og krymper jo mer oppdaterte kartene er. Mahmoud er da også bare én av mange tusen fysiske påminnelser om at annektering, et begrep som kommer fra det latinske ordet for å knytte til, innebærer at ofrene kobles fra sine egne lemmer og sitt eget hjem.
Som FNs generalsekretær António Guterres uttalte tidligere i uka, er Gazas befolkning den i verden med flest barn som har gjennomgått amputasjoner, ofte utført uten bedøvelse. Daglig mister i snitt ti Gaza-barn et eller begge bein, har Unicef anslått.
Ti unger. Hver dag. Hvor mange skoleklasser blir det?
Skolepsykologen Hanin Al Salamat kunne fortelle Reuters at Mahmoud Ajjour er en inspirasjon for de rundt ham. «Han gir oss styrke», fastslo hun. Når en ni år gammel flyktning uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi. Det minste vi kan gjøre, er å se motet der det vises.
I magasinet +972 leser jeg om Iddo Elam og Soul Behar Tsalik, to israelske 18-åringer som soner hver sin fengselsdom på 30 dager fordi de nekter å gjøre militærtjeneste. «Så lenge vi fortsetter å la oss verve, følge ordre og oppnå de råtne målsettingene til regjeringen vår, kommer vi til å leve i en virkelighet med krig, annektering og hat», erklærte Elam før soning.
Jeg ser også aksjoner i Norge, store og små, enten det er Palestina-vennenes ukentlige lørdagsdemonstrasjon i Tromsø eller løpeturer for Palestina i Bergen. I Molde var aktivister ute natt til 29. november, altså FNs solidaritetsdag for det palestinske folk, for å henge opp bannere som svar på at ordføreren hadde avfeid et forslag om å heise det palestinske flagget på rådhuset. Dermed våknet byen til budskapet om å lytte til FN, la Gaza leve og boikotte Israel, på rådhusbygget, langs turstien og ved fotballstadionet.
Da bannerne raskt ble tatt ned, kvitterte en lokal kvinne med å henge et stort Palestina-flagg, med slagordene «Stopp folkemordet» og «La barna leve», fra sin godt synlige veranda.
Sånn ser solidariteten ut. Det blir ingen julefred uten rettferdighet for Mahmoud og alle de andre. Så lenge palestinernes kropper og jord fortsetter å bli stykket opp, skal fantomsmerten de bærer på, også være vår.
