Ah, for en god tid å portrettintervjue en politiker fra Arbeiderpartiet.
– Flaks for deg, sier Agnes Viljugrein.
Det er tirsdag, og 27-åringen sitter på sofakanten i stua i kollektivet sitt. På bordet bortenfor lyser skjermen på mobilen hennes stadig opp. Arbeiderpartiet koker, og landets journalister jakter ny informasjon.
Dagen i forkant har flere medier skrevet at sentrale krefter i partiet jobber for å fjerne partileder og statsminister Jonas Gahr Støre. Et kuppforsøk, kaller noen det. Det er ikke første gang det stormer rundt Støre, men det virker annerledes denne gangen.
– Synes du synd på ham?
– Ja. Jeg skjønner ikke at han orker. Det må være slitsomt å føle at du jobber så hardt, og så svarer ikke meningsmålingene på det …
Hun stopper og tenker seg litt om.
– Men det er ikke synd på politikere heller. Man er valgt av folket, og når folket er misfornøyd, så gjør du ikke jobben din godt nok.
– Mener du at han bør trekke seg?
– Det har jeg ikke noe svar på. Det er det andre enn meg som må beslutte. Jeg har bestemt meg for at jeg skal stille til valg og skal forhåpentligvis være med på dette prosjektet i lang tid framover, uavhengig av hva som skjer med dette.
Mer skatt, mindre olje
Det er bare en uke siden fylkeslaget til Støre og Viljugrein, Oslo Arbeiderparti, hadde nominasjonsmøte. Der ble Støre enstemmig klappet inn på førsteplass på stortingslista, mens Viljugrein vant kampvotering om fjerdeplass. Med knapp margin danket hun ut fagbevegelsens kandidat, Trine Lise Sundnes.
Fjerdeplassen gir Viljugrein en god sjanse til å komme på Stortinget neste periode.
Ifølge mediene sitter flere av de som prøver å felle Støre, i nettopp Oslo Ap. Likevel er det ikke sånn at Viljugrein (hvis vi skal tro på henne, da) sitter på masse spennende innsideinformasjon.
– Jeg oppdaterer mobilen like ofte som alle andre og lurer på hvordan dette skal gå, sier hun.
Hun veksler mellom å sitte oppå armlenet og nede i sofaen i den gulvkalde stua. Hun gestikulerer med armene når hun snakker og flikker på håret. Men det framstår mer som at hun er rastløs enn at hun er stressa. Egentlig virker Viljugrein ganske upåvirket av bråket rundt Støre.
Hun har rett og slett nok av politiske kamper å ta framover, uavhengig av hvem som leder Arbeiderpartiet.
Støre er «veldig smart», sier hun, men legger til at hun ikke kjenner ham særlig godt.
– Min kritikk av ham er ofte politisk. Jeg synes Ap tar en del politiske valg som gagner høyresida. Jeg mener for eksempel at vi kunne vært tøffere i skattepolitikken.
Å jakte på de såkalte «lillavelgerne» som hopper mellom Arbeiderpartiet og Høyre, mener Viljugrein er bortkastet tid. I tillegg til å stramme til skatteskrua betraktelig for landets rikeste, vil hun ha en mer radikal boligpolitikk, at Norge skal gjøre mer for Palestina, og slutte å lete etter olje.
Så … hva er det egentlig hun gjør i Arbeiderpartiet?
Kunne ikke vente
Viljugrein vokste opp på Tøyen i Oslo og bor der fortsatt. Hun er datter av Aftenposten-journalist Mina Hauge Nærland og Jo Viljugrein, som er utdannet kokk og jobber i kantine. Stefar er pressemann og tidligere AKP (m-l)-er Helge Øgrim – Tron Øgrims fetter.
Hun har en ett år yngre lillebror som hun delte rom med helt til de flyttet hjemmefra.
Som liten drømte hun om å bli journalist, skrev Si D-innlegg og lagde skoleavis. Men etter terrorangrepet på Utøya i 2011 fikk hun – som veldig mange andre rundt henne på samme alder – et behov for å bli politisk aktiv.
– Og som dritengasjert 15-åring har du ikke tid til å vente på å få en jobb der du skal være nøytral.
Hun dukket opp på noen medlemsmøter hos både Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom, men fant etter hvert ut, etter å ha sett hele AUF sitt landsmøte i 2012 på livestream, at «AUF var kulest».
– Jeg oppfatter Arbeiderpartiet som et veldig åpent parti. Medlemmene har en vanvittig bredde av ulike meninger, og det er mye rom for å utvikle og påvirke politikk. Og hvis du skal få til forandring, så trenger du et stort, statsbærende parti med tyngde til å få gjennomslag, sier hun.
Det er mye idealisme på venstresida, men for lite snakk om politiske realiteter, mener Viljugrein.
– Det er mye mer spennende å diskutere praktisk politikk og hva det neste steget skal være, enn å diskutere idealsamfunnet, sier hun.
Dessuten er hun blant dem på venstresida som «snuser på et EU-ja».
– Jeg er i hvert fall er lei av å bli møtt av en sånn 94-debatt på nytt. Det er ingenting i mitt liv som appellerer til en «Norge-først»-stemning. Jeg ser et Europa som regulerer markeder i større grad enn å tilrettelegge for dem, stiller krav, og som leter etter fellesløsninger på globale utfordringer og kriser.
Den nye Jan Bøhler
Viljugrein har nå tilbakelagt ti år som lokalpolitiker og håper å kunne bidra til at politikken «blir litt mer konkret for folk» også på Stortinget.
Som leder av bydelsutvalget i Gamle Oslo har hun for eksempel kjempet gjennom ny forskrift for kommunale boliger, så barnefamilier får lengre leiekontrakter.
– Du får politikken, og virkningene av den, mye nærmere når du jobber lokalt. Jeg pleier å si at kids som vokser opp på Tøyen og Grønland, blir politisert fra tidlig alder, for alle har en mening om stedet de kommer fra. Jeg kunne lite om politikk da jeg var barn, men jeg visste at Frp var et parti som ikke likte oss.
Hun er redd for å miste tilgangen på vanlige folk og deres interesser hvis hun kommer på Stortinget og innkapsles i bobla der. Der møtes du ikke av den enslige tobarnsmora i kommunalbolig, men av proffe interesseorganisasjoner.
– De stiller med forberedt notat og punkter til hva du skal gjøre, mens her i nabolaget må du ut og møte folk og høre hva de trenger.
– Kanskje du skal bli den nye Jan Bøhler?
– Ja, jeg mener det er en grunn til at alle snakker om Jan Bøhler fortsatt. Han lyktes med noe: å være i nærheten av folk i Groruddalen, som i veldig liten grad var representert. Så hadde han en del politiske meninger som jeg ikke var enig i, men han var en ordentlig grasrotpolitiker.
Giske står i veien
Å ha journalistmamma har hjulpet Viljugrein å styre unna politikerfloskler og intetsigende svar. Hun får raskt beskjed dersom hun sier noe kjedelig i intervjuer eller har for tamme argumenter.
Det er kanskje det som spiller inn akkurat her. Men når hun får spørsmål om hva hun synes om at Trond Giske nå er på vei tilbake på Stortinget, legger hun i hvert fall ingenting imellom:
– Det synes jeg at suger, sier hun, uten å nøle et sekund.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg føler at han aldri aksepterte at det han hadde gjort, skulle få konsekvenser. At han i stedet har kjempet seg tilbake fra dag én.
Etter flere varsler mot Giske i forbindelse med metoo trakk han seg som nestleder i Arbeiderpartiet i 2018. Det ble da konkludert med at han hadde brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering.
Han tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2021. Men i slutten av november i år vant han kampen om førsteplassen på stortingslista til Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og er dermed på vei tilbake.
– Jeg tror faktisk at hvis han hadde blitt kasta ut, holdt seg borte lenge, og så gradvis kommet tilbake seinere, så hadde folk akseptert ham mer, sier Viljugrein.
– Du tenker at han aldri tok det på alvor?
– Ja, og det vet vi jo at er sant. Og hver gang han blir utfordret på det, så sier han at «nå må vi slutte å snakke om personer og heller snakke om politikk». Men det er jo han selv som står i veien for det.
– Nå er det jo en sjanse for at dere skal sitte i samme stortingsgruppe neste år. Hvordan blir det å jobbe sammen?
– Han får ikke ta engasjementet mitt òg. Arbeiderpartiet skal være for sånne som meg, som er framtida i partiet. Så jeg har ikke tenkt å gi meg.
– Du tror det vil være et problem å jobbe sammen?
– Jeg vet ikke. Jeg tror mange lurer på det samme. Men jeg vet ikke om jeg får gjort noe med det. Og til syvende og sist vil jeg ikke bruke fem år av livet mitt på konstant krig. Jeg vil på Stortinget fordi det er så mye politikk vi trenger. Det er det jeg vil bruke tida på.
Trond Giske er blitt forelagt omtalen av ham i dette intervjuet. Giske skriver til Klassekampen: «Vår jobb som stortingskandidater er å slåss for en bedre hverdag for folk, for at folk får bedre råd, at unge kan skaffe seg bolig og at folk har en god skole og trygg omsorg. Det er klokt at Agnes vil bruke kreftene på det og ikke på gamle strider. Det øker sjansene for å få fire mandater i Oslo, og for at vi får en sterk stortingsgruppe som får gjennomslag for god politikk.»
Politikk og fotball
Det er flere ting enn storm i Arbeiderpartiet som står på agendaen denne tirsdagen. Det er også abortdebatt i Stortinget. Det er flertall for å utvide grensa for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18. Viljugrein møter som vara og skal holde innlegg fra talerstolen.
– Det føles litt historisk, sier hun, mens hun går inn på soverommet sitt i kollektivet, for å finne kjolen hun skal ha på seg.
Hun har bodd i det samme kollektivet mellom Tøyen og Grønland i sju år, med jevn utskiftning av romkamerater. På rommet hennes er en vegg av politiske plakater: «JONAS» og «RAYMOND» i hvit skrift over rød bakgrunn, samt «CHANGE», slagordet til Labour-partiet i årets valg i Storbritannia.
– Det er jævlig flaut. Jeg er 27 år. Det er ikke akkurat et bra rom å ta med noen hjem fra byen til, sier hun.
Plakatene på veggen vitner om at Viljugrein går «all in» på alt hun gjør. De siste årene har det vært politikk og Vålerenga. Hun er på alle kamper, til både kvinne- og herrelaget, og er forsanger i Klanen på kampene til kvinnelaget. Hun er en ihuga VAR-motstander og mener engelske Premier League mangler sjel.
Men fotballidenskapen kom først i 20-årene. Før det var det elevråd, korsang, gaming og Harry Potter som gjaldt.
– Jeg var rar, sier hun.
I Rowlings verden
Før AUF-fasen var det emo-fasen. Viljugrein gikk med svarte klær og regnbuesokker og skrev blogg. Den handlet om henne selv og om livet, og var sterkt inspirert av Emilie «Voe» Nerengs blogg, som «alle» leste på den tida.
Men hun hadde også en særere hobby. Viljugrein drev nemlig mye med «laiv» – levende rollespill. Her møtes en gjeng og spiller hver sin karakter i et fantasiunivers.
For Viljugrein sin del, var det Harry Potter-laiving som gjaldt. Hun var en av dem som sov i telt i to døgn utenfor Colosseum kino for å kjøpe billetter til den siste Harry Potter-filmen. Så når hun «laivet», utviklet hun en karakter i J.K. Rowlings univers som var sportsidiot og speider på rompeldunklaget til Håsblås.
– Det gikk mange tusen kroner med til det. Jeg har noen Harry Potter-kutter som er helt ekte. Altså produsert av de samme kostymefolka som lagde kostymene til filmene.
– Spennende.
– «Cringe» er det beste ordet for å beskrive det. Det burde vært et norsk ord for det. Jeg får en vond følelse av å tenke på det nå. Jeg kunne ikke gått på halloweenfest med Harry Potter-kostyme. Det hadde jeg ikke klart.
Hun sier alt med Harry Potter har fått en viss bismak etter J.K. Rowlings uttalelser om transpersoner, men det er ikke først og fremst det som er grunnen til at hun «cringer» av fortida.
– Det er mest at det minner meg om en tenåringsfase som jeg er veldig ferdig med.
En fase som ikke alltid var så lett. Hun følte seg ensom og annerledes fra de andre på skolen.
– Jeg var mye lei meg.
Møte folk
Men det hører fortida til, forsikrer hun om. I AUF og rundt folkene der, fant Viljugrein et sted å høre til. Nå representerer hun fornyelsen i Arbeiderpartiet.
– Hvorfor gjør Ap det så dårlig på meningsmålingene?
– Fordi folk ser at vi som parti er mer opptatt av oss selv enn av dem.
– Altså personstrider og sånt?
– Interne ting. At politikken framstår kaotisk og ikke representerer folk. Det jeg opplever at folk setter aller mest pris på, er at du møter dem. Det er sånn du bygger tillit. Det er arbeidskrevende og tar masse tid, men det er det som fungerer.