DebattSkatt

Skattekutt i SV, sier du?

Odd Hordvin (SV-medlem)

Nyheten på forsiden av Klassekampen 30. november har desken ment som en liten sensasjon: SV tilbyr kutt i formuesskatt! Men sensasjonen tas raskt ned når en leser saken på side 6 og 7. Der står at formuesskatten totalt vil øke med SVs forslag til statsbudsjettet. Det er jeg enig i, for de største formuene. For oss langt mindre bemidlede, er gulroten en skatterabatt på 1000 kroner. Det er gladnyheten. Dette ved at bunnfradraget foreslås økt fra 1,7 millioner til 1,8 millioner kroner. Skattesatsen er 1 prosent. Greit nok, men bunnfradraget pleier som regel å heves jevnlig uansett. Samtidig vil SV fjerne verdsettelsesrabatten helt på aksjer og aksjefond. Altså beløpet som trekkes fra før formuesskatt utlignes. Rabatten er nå 20 prosent, ned fra 45 prosent siden regjeringa tiltrådte. Det gir en skatteøkning som utligner den lille fordelen. Et eksempel: Med en halv million i aksjefond (noe som ikke er uvanlig også blant lesere av denne avisa), vil formuesskatten øke med 1000 kroner (1 prosent av 100.000). Netto fordel blir dermed 0. Har en mer i fond, vil skatten økes lineært. Dette skurrer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Rasisme

22. juli – dagen derpå

Det er noe dypt urovekkende med kommentarfeltene i Norge. Ikke fordi de inneholder én eller to ekstreme stemmer. Men fordi hundrevis av mennesker nikker samtykkende. De trykker «liker» og bygger opp under et hat som for lengst har sluttet å være enkeltstående hendelser. Da Sumaya Jirde Ali, samfunnsdebattant og forfatter, åpent på sosiale medier fortalte at hun igjen er innlagt på psykiatrisk avdeling etter mange år med rasisme og sexisme, kunne man håpet at folk viste litt medmenneskelighet. I stedet kom de vanlige kommentarene: «Reis hjem.» «Du passer ikke inn her.» «Profesjonelt offer.» «Hvorfor er du i Norge hvis alt er så fælt?» «Send henne tilbake.» Jeg klarer ikke å lese slike kommentarfelt uten å tenke på dagene etter 22. juli.

Mariann Ulvestad
Stemmerett

En kommune er også et fellesskap

Fremskrittspartiet vil knytte stemmeretten ved lokalvalg til norsk statsborgerskap. Forslaget reiser et mer grunnleggende spørsmål enn hvem som oppfyller et formelt krav: Hva slags politisk fellesskap er en kommune: et fellesskap av statsborgere eller et fellesskap av innbyggere? Statsborgerskap uttrykker formelt medlemskap i staten og har naturlig nok en særlig betydning ved nasjonale valg. Men Frp behandler politisk tilhørighet som om den bare kan bygge på dette ene båndet. En kommune er en annen type politisk fellesskap. Den omfatter mennesker som bor der, deler lokale institusjoner og berøres av beslutningene. Derfor kan langvarig botid og lokal tilhørighet gi et legitimt grunnlag for demokratisk deltakelse. Som Nuno Marques nylig påpekte i Nationen, berører forslaget mennesker som allerede arbeider, bidrar og deltar i lokalsamfunnet. Det reiser samtidig et mer grunnleggende spørsmål om hva som gir demokratisk tilhørighet på kommunalt nivå. Dette betyr ikke at statsborgerskap og botid er det samme.

Ahmet Soylu
Økonomi

Feil diagnose – men også feil verktøy

Thomas Herland Rasmussen skriver en viktig artikkel (Klassekampen, 21. juli). Han avkler dereguleringsfortellingen for det den er: Et forsøk på å bruke «konkurransekraft» som påskudd for å bygge monopoler, mens den egentlige årsaken til Europas svake investeringer ligger et helt annet sted – i finansialiseringen av næringslivet. Selskapene sitter ikke på for lite kapital. De bruker den på utbytte, tilbakekjøp av aksjer og lederlønninger istedenfor på fabrikker, maskiner og forskning. Men når artikkelen skal forklare hvorfor dette skjer og hva løsningen er, faller den ned på den samme modellen som har produsert problemet. Hele resonnementet hviler på BNP som mål på økonomisk virkelighet.

Eirik Myrhaug Partapuoli