Essay

Yeah yeah yeah

Den nye filmen om Beatles’ gjennombrudd i USA i 1964 fanger bandet mellom råskap og femininitet, med JFK-drapet og rasemotsetninger som levende kulisse.

FAB FOUR PÅ JFK: Beatles ankommer den nylig omdøpte John F. Kennedy International Airport, 7. februar 1964. Foto: Disney+FAB FOUR PÅ JFK: Beatles ankommer den nylig omdøpte John F. Kennedy International Airport, 7. februar 1964. Foto: Disney+

La det bli lys, sa Gud – og jommen ble det ikke lys. Slik at vi som bor på den tredje planeten fra sola kan skille mellom dag og natt, eller kanskje så vi kan skille mellom gull og gråstein, eller skille evige The Beatles fra resten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.