Den nye filmen om Beatles’ gjennombrudd i USA i 1964 fanger bandet mellom råskap og femininitet, med JFK-drapet og rasemotsetninger som levende kulisse.
La det bli lys, sa Gud – og jommen ble det ikke lys. Slik at vi som bor på den tredje planeten fra sola kan skille mellom dag og natt, eller kanskje så vi kan skille mellom gull og gråstein, eller skille evige The Beatles fra resten.
Allerede abonnent? Logg inn
Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.
Grupper som Roc Boyz har flere månedlige lyttere på Spotify enn Karpe, Tobias Sten og Synne Vo. Det skyldes ikke bare at vi er på tampen av tiden hvor de rødkledde ruller fulle rundt i dundrende busser og svir av hverandre øyeeplene med laser. Denne typen russemusikk har også blitt enorm i Sverige den siste par årene. I de mange reportasjene om fenomenet har reaksjonene stort sett vært mer spørrende enn direkte fordømmende – all den tid band har sagt og gjort tvilsomme ting på en scene før. Forrige fredag kom likevel Brännbollsyran i Umeå, festivalen der «över tiotusentals besökare samlas för att festa och ha roligt tillsammans». I den anledning viste den bærumske festrap-trioen Roc Boyz en animert video på storskjerm der samer ble slått ned av bandmedlemmene i en pikselert arkadespill-grafikk, mens de skal ha fremført en av sangene sine. Det er uvisst hvilken, men kanskje «Wreckonize 2019» med teksten Jeg trenger no fitte mann, knips, og jeg har fitte mann / Kom inn i vårt fitteland hvor alle som har fitte kan? Verken gruppa eller manager Dennis Kiil har kommentert saken med samevold i videografikken i skrivende stund.
Primavera Sound takler ikke vær og vind særlig bra. Men The Cure fikser biffen.