Den nye filmen om Beatles’ gjennombrudd i USA i 1964 fanger bandet mellom råskap og femininitet, med JFK-drapet og rasemotsetninger som levende kulisse.
La det bli lys, sa Gud – og jommen ble det ikke lys. Slik at vi som bor på den tredje planeten fra sola kan skille mellom dag og natt, eller kanskje så vi kan skille mellom gull og gråstein, eller skille evige The Beatles fra resten.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
I år er det 50 år siden den tragiske Miami Showband-massakren utspant seg på landeveien mellom småbyen Bambridge i Nord-Irland og Dublin i den irske republikken. Tre av medlemmene i The Miami (tidl. The Miami Showband) ble myrdet – utført av medlemmer av den paramilitære loyalist-gruppa Ulster Volunteer Force (UVF). Saksofonisten Des McAlea og bassist Steve Travers overlevde. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom hele det irske samfunnet på begge sider av grensa. Showband-scenen i Irland var et helt spesielt fenomen som utviklet seg fra 1940- og 50-tallet av – inspirert av den amerikanske storband og ballroom-tradisjonen. Den fortsatte med full styrke gjennom 60-tallet og inn på 70-tallet.
Mens USAs isolasjonisme og Amerika først-ideologi tiltar, forblir de bakenforliggende årsakene til landets kulturelle hegemoni underkommunisert. For hvem er det som har ledet an i de store skiftene der borte, gjennom mer enn hundre år? Det er som regel enten etterkommere av slaver, eller migranter, eller migrantbarn. Ja, selv Apple-grunnlegger Steve Jobs var jo sønn av en «illegal innvandrer» – og i musikken er dette enda tydeligere enn i teknologibransjen. Tenk bare på jazzens Louis Armstrong, som vokste opp i smeltedigelen New Orleans like etter forrige århundreskifte, med tette bånd til en litauisk-jødisk familie. Eller tenk på The Great American Songbooks store låtskriver Irving Berlin, født ved foten av Uralfjellene og komponisten av «America the Beautiful». For å nevne bare to fra det forrige tjuetallet. Flerkultur i sine ulike blandingsformer er selve nøkkelen til fornyelse, og sånn har det vært lenge – kanskje for alltid. Så hva da når vår egen folkemusikk blander seg med alskens ureinheter? Vel, dette er selvsagt ikke noe nytt – det har skjedd før, hos Grieg og Garbarek, innen alt fra klassisk musikk, via jazz og viser, til progrock – men det skjer med fornyet styrke nå. Vi har allerede skrevet om det ved en rekke anledninger her i avisa, men crossover-fenomenet oppleves fortsatt som tiltakende – og ikke bare via konsertscener og Tuvas blodklubb, men også på plate. Uld, som blander folkemusikken sin med et visepoppete uttrykk, er nominert til tre Spellemann-priser ved utdelingen i slutten av april, og deres mest strømmede låt nærmer seg en million avspillinger på Spotify.
Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.