Det er et prosjekt jeg har forsøkt meg på igjen og igjen hver november, uten å lykkes. Men denne gangen hadde jeg klart det: Jeg kuttet ut (nesten) alt sukker i to uker.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Det er et prosjekt jeg har forsøkt meg på igjen og igjen hver november, uten å lykkes. Men denne gangen hadde jeg klart det: Jeg kuttet ut (nesten) alt sukker i to uker.
Allerede abonnent? Logg inn
Pappa har rømt fra sykehuset. Ta det med ro, han har ikke rømt fra psykiatrisk, men fra hjertemedisinsk intensiv avdeling. Etter et hjerteinfarkt utløst av diabetisk ketoacidose fikk han opphold på avdelingen på ubestemt tid. Stakkaren, det er blitt mange, lange timene i sykesenga. Sykehusgjengere veit hvor kjedsommelig det er å få såpass mye tid til å 1: tenke; og 2: stirre i veggen, når det ikke er noe mer å tenke på. Men det er ikke derfor han rømte. Når vi snakkes på telefonen, forteller han om sykepleiere som kyler inn nåler alle andre steder enn i blodåra og dundrer termometeret inn i øret hans. Det skjer cirka en gang i timen, også om natta. Stakkars. Så han rømte. Jeg spør om han sa ifra før han dro.
Millennial_sønnLillesøstera mi har akkurat fylt atten år. Jeg er gode ti år eldre. Vi har ikke bodd sammen siden jeg var like gammel som hun er nå, og hun var åtte. Nå er hun voksen, og jeg? Gammel, ifølge ungdommen. Oppvekstene våre har vært vidt forskjellige. Da jeg var liten, var min stefar, hennes far, student uten deltidsjobb, og mora vår var barnehagepedagog. Vi bodde i en toromsleilighet på Oslo vest, med utsikt over den røde ytterveggen til naboblokka. Nå er stefar overlege, mor er daglig leder, og utsikten min søster har sett fra soveromsvinduet, strekker seg langt utover Bærum.
xoxo Tante Syrran(Advarsel: Følgende tekst er inneholder spor av norsk privilegium.) Jeg flørter med høyresida. Så er det sagt. Med mine få enkeltaksjer og (håpefulle) drømmer om å flippe en mikroleilighet på et knapt år, og enda fjernere drømmer om å en dag bli en del av FIRE-bevegelsen. Jeg skammer meg ikke over dette, for jeg er oppvokst kummerlig, og det gir meg retten til drømmen om rikdom (ref. Pip i Dickens’ Great Expectations). Samtidig stemmer jeg Rødt. Jeg er totalt klar over at dette er et utspring av en dyp indre konflikt.
Millennial_skrik