Nim har delt denne artikkelen med deg.

Nim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Historisk klima­høring i FN-domstolen

I dag, mandag 2. desember, starter en historisk høring i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. FNs generalforsamling har ved konsensus bedt domstolen om å gi en rådgivende uttalelse om staters folkerettslige forpliktelser på klimaområdet. Tradisjonelt har klimarelaterte spørsmål mellom stater vært gjenstand for forhandlinger, men i stadig økende grad blir også domstoler bedt om å komme på banen.

Bakgrunnen for høringen er et initiativ fra studenter på stillehavsøyer, som inspirerte øystaten Vanuatu til å mobilisere støtte til å få FNs generalforsamling til om å be om en uttalelse fra ICJ. Med et rekordhøyt antall innlegg i ICJ – fra 98 stater og 12 internasjonale organisasjoner – vil de neste to ukene være viktig for å belyse hvordan folkeretten skal anvendes på klimaområdet. Tre hovedspørsmål står på agendaen i domstolen:

For det første: Hva er staters folkerettslige forpliktelser for å beskytte klimasystemet mot skadelige utslipp, både for nåværende og fremtidige generasjoner?

For det andre: Hvilke forpliktelser har stater overfor hverandre hvis de forårsaker vesentlig klimaskade?

«Hvilke forpliktelser har stater overfor hverandre hvis de forårsaker vesentlig klima­skade?»

ICJ er særlig bedt om å vurdere staters ansvar overfor små øystater, som har bidratt lite til klimaendringene, men som er geografisk utsatt og har få ressurser til å møte dem. Spørsmålet er særlig interessant for Norge, som har et oljefond der pengene kan spores direkte tilbake til olje- og gassutvinning. Vil svaret fra ICJ kunne åpne for at for eksempel Vanuatu går til et erstatningssøksmål mot rike land som Norge for skaden vi har bidratt til gjennom produksjon av olje og gass?

­Det tredje hovedspørsmålet er hvilke forpliktelser stater har overfor individer og folkegrupper, både nåværende og fremtidige generasjoner, som påvirkes av de negative konsekvensene av klimaendringene.

Dette spørsmålet er særlig interessant å vurdere i lys av staters menneskerettslige forpliktelser etter FN-konvensjoner. Vil FN-domstolen støtte Den europeiske menneskerettsdomstolen i at stater har en plikt til å beskytte sine innbyggeres rett til liv og helse mot skadelige klimaendringer, og dermed gi dette en global rekkevidde?

Denne høringen markerer en betydningsfull milepæl i rettshistorien. Selv om uttalelsen fra ICJ ikke vil være rettslig bindende, kan den få stor betydning for utvikling og tolkning av folkeretten på klimaområdet. Dette gjelder særlig hvis begrunnelsen overbeviser andre domstoler som vil stå overfor samme spørsmål.

Utfallet og oppfølgningen av uttalelsen vil også kunne få stor betydning for Norge. Det har lenge vært generell politisk enighet om at folkeretten er Norges førstelinjeforsvar, fordi Norge er småstat er avhengig av en regelstyrt verdensorden. På klimaområdet er folkerett særlig viktig, fordi klimakrisen bare kan løses dersom alle gjør sin del for å redusere sine egne klimagassutslipp. Kanskje vil denne uttalelsen bidra til at kampen mot klimaendringene forsterkes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Likestil­lings­loven er overmoden for endring

Det nye Stortinget ligger an til å vedta å gjøre likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral. Et flertall bestående av Frp, Høyre, Venstre, KrF og Venstre vil endre loven, slik at kvinner ikke lenger gis et særskilt vern. Dette er svært gledelig. Reforms standpunkt har lenge vært at det ikke lenger finnes gode grunner til at ett kjønn skal gis et særskilt rettsvern i lovverket. Det samme mente blant annet Diskrimineringslovutvalget i 2009 (NOU 2009: 14). En lov mot diskriminering og for likestilling må omfatte alle som utsettes for diskriminering, helt uavhengig av kjønn. Dette var også årsaken til at Mannsutvalget enstemmig gikk inn for å gjøre loven kjønnsnøytral i 2024 (NOU 2024: 8). Noen vil framstille lovendringen det nye stortingsflertallet nå forhåpentlig får på plass, som at likestillingen ved dette «settes i revers». Noen vil helt sikkert henge det nye flertallet på en «høyredreining» av likestillingspolitikken i Norge – og noen vil ganske sikkert også vise til de nye stemmene blant noen unge kvinner (og i noen partier) som faktisk ivrer for å reversere viktige likestillingspolitiske seire, gjennom deres stormløp mot fedrekvoten og for et gammeldags mors- og farsideal. En slik framstilling av debatten om loven, er en total avsporing.

Dag solstad

Psyko­lo­gi­se­ringen av Solstad

Jeg lurer virkelig på hva vitsen er med personlighetspsykolog Sigmund Karteruds psykoanalytiske måte å gå inn i Dag Solstads posthumt utgitte bok «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» i Klassekampen 14. oktober? Karterud sier blant annet: «Det slår meg at litteraturkritikerne vektlegger ganske andre ting enn det jeg gjør som fagperson i personlighetsteori og psykoterapi. Og jeg innbiller meg at de fleste terapeuter vil lese boken mer slik jeg gjør det, enn slik litteraturviterne gjør det. [ …] Derfor er vi også skjerpet på kvaliteten av klienters selvforståelse.» Ja, nettopp, hvis Dag Solstad var en pasient hvor «klientens selvforståelse» var i fokus innenfor terapirommet! Og på psykologens retoriske spørsmål: «Var det litteraturkritikerne eller psykologene Solstad fryktet mest?», tror jeg svaret må være et entydig «nei» til både psykoanalytikere og samfunnsvitere à la Bernt Hagtvet! Det er i hvert fall godt at litteraturviterne generelt i dag skjønner hvilken oppgave og rolle de har til det «å kunne lese en litterær tekst først og fremst som litteratur», snarere enn som «et rent kasus-tilfelle» innen psykiatrien! Psykolog Sigmund Karteruds tekst i Klassekampen hører vel, etter min mening, snarere hjemme i et psykologisk tidsskrift, eller kanskje i en bok innen litteraturhistorie?.

Oslofjorden

Over­gjøds­ling, overopp­heting og overfiske

Min favorittbok i ungdommen var Gullivers reiser, men jeg ante ikke at jeg en dag skulle få den tvilsomme gleden av å diskutere med en av vitenskapsmennene fra Laputa. Jeg må spørre professoren, er du blind i din jakt på vitenskap? Lars Bakken skriver i sitt innlegg 15. oktober at det er en vedtatt sannhet at nitrogen gjør Oslofjorden syk. Det som sies er vel heller at den blå skogen forsvinner på grunn av tilførsel, varmere vann og ubalanse i økosystemet, siden toppredatorene som torsk har forsvunnet. Eller som jeg liker å uttrykke det: overgjødsling, overoppheting, overfiske, siden jeg er glad i rim. Bakken har brukt tid på å finne feil i våre statistiske analyser, men får ikke med seg den største feilen i nevnte rapport, nemlig at fjorden innenfor Drøbak ignoreres. Der har det vært en kraftig nedgang i tilførsel, etterfulgt av svært positiv effekt på mengden planteplankton i vannmassen.