Dagboka

Skam

På Aftenpostens forside torsdag var et bilde av den franske kvinnen Gisèle Pelicot, med følgende setning: «Hun ble voldtatt av minst 50 menn, men nekter å skamme seg.» Det var en henvisning til en kommentar av Christina Pletten om en av Frankrikes største voldtektssaker som har gått for retten i høst. I en årrekke har Pelicots ektemann dopa henne ned, før han har voldtatt henne. I tillegg er 50 andre menn tiltalt for å ha gjort det samme, på ektemannens initiativ.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Dagboka

Fisk

Fisk gjør meg rasende. Ikke selve fisken, men prisen vi må betale for den i butikken. Fiskesinnet har begynt å bli et problem. Det har kommet til det punktet at jeg ikke klarer gå forbi fiskeavdelingen på butikken uten mishagsytringer av typen høylytt okking, banning og fysjing. Hvorfor utløser akkurat fiskeprisen disse sterke følelsene? Ja, prisen på fisk har økt med over 40 prosent på bare noen få år. Det er provoserende, men prisen på (for meg) langt mer essensielle varer som kaffe og sjokolade, har økt mye mer. Når det likevel er fisken som får meg til å gå i fistel, tror jeg det handler om at økte fiskepriser straffer folk for å følge myndighetenes råd. Statens kostråd sier at vi må kutte ut rødt kjøtt og ferdigprosessert mat til fordel for mer fisk og grønnsaker.

På vei

Et mildere klima er i ferd med å endre de store militære vinterøvelsene i nord. Årsak? Den kalde stabile vinteren uteblir. I år var det nærmest påske­stemning i Indre Troms under øvelse Joint Viking. Kuldegradene kom ikke, og over store områder var det ikke tele i bakken. Da egner det seg dårlig å manøvrere en 50 tonns stridsvogn ut i myrlendt terreng. Øvelsens miljøoffiserer passet på at sivile arealer ikke ble for mye skadet, og planene for «krigen» ble endret.

Kultur

Noreg er eit egalitært samfunn, og det er bra. Du kan møte finansministeren på butikken eller i marka, og den politiske diskusjonen foregår stort sett på eit språk som folk kan forstå. I Italia vil ikkje folk på universitetet ta deg på alvor om du pratar på dialekt, og i Frankrike og Storbritannia går politiske verv i arv i aristokratiske familiar. Slik er det ikkje hjå oss. Men ein dum ting med det egalitære samfunnet vårt er at det er veldig populært å snobbe seg sjølv ned. I staden for å skryte av kor mange bøkjer du har lese, er det like vanleg å fortelje at du nesten ikkje har tid til å lese. Nyleg kunne vi høyre frå ein ung forfattar på «Dagsnytt 18» at mange unge opplever «leseskam» fordi bøkjene dei les, ikkje er gode og avanserte nok. Det er ikkje eit mål at ingen skal skamme seg.