Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLæreplaner

Eggens karikatur

«Det er merkelig å se at akademikere som kjemper for sin «akademiske frihet» samtidig hevder sin rett til å bestemme hva lærerne skal undervise», skriver Per-Odd Eggen 27. november. Det var vel et forsøk på å få inn et retorisk poeng.

Selvfølgelig vil ingen av oss 74 som underskrev kronikken som startet denne debatten at det er vi alene som skal bestemme innholdet i den neste læreplanen. Vi har argumentert for at lærerutdannere bør lyttes til i en prosess hvor også lærerne er selvsagte og helt sentrale deltagere. Det burde heller ikke komme som noen overraskelse at mange lærerutdannere mener at læreplaner skal legge føringer for skolens innhold.

Som samfunn ønsker vi noe med skolen. Vi ønsker blant annet at barna skal utvikle kritisk tenkning basert på et felles kunnskapsgrunnlag og felles referansepunkter som de kan bruke til å orientere seg i samfunnet gjennom livet. Dette er bestemt gjennom skolens formålsparagraf (Opplæringsloven §1-3), hvor det blant annet står at opplæringen skal gi elevene «historisk og kulturell innsikt og forankring» og kjennskap til «den nasjonale kulturarven og den felles internasjonale kulturtradisjonen».

En skole der ikke samfunnet gjennom demokratiske prosesser skal ha rett til å bestemme hva lærerne skal undervise i, tror vi svært få egentlig ønsker seg. Lærerne må ha frihet til å gjøre stoffutvalg innenfor noen bestemte rammer, frihet til tilpasning til den enkelte elev, og ikke minst bør lærerne ha metodefrihet og ikke gang på gang måtte trene elevene i bestemte handlinger i kompetansemålene, slik som «drøfte», «utforske», «sammenligne» og «kritisk vurdere», uten selv få vurdere om det er hensiktsmessig for elevenes kunnskapsbygging.

Eggens karikatur gir inntrykk av at han ikke syns det er viktig hva det faglige innholdet i skolen er. Det er en tankegang vi er sterkt kritiske til og som vi mener i alt for stor grad preger dagens læreplan.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Lovlig seint, Eide

«Det er problematisk om enkeltland iverksetter sanksjoner mot FNs representanter for å utføre arbeid de gjør etter mandat fra FNs menneskerettighetsråd,» skriver utenriksminister Espen Barth Eide i sitt svar til Klassekampen om USAs sanksjoner mot FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese (Klassekampen, 11. juli). Det kommer ulovlig seint. Israel har alltid sanksjonert FNs representanter; Israel har aldri anerkjent at det i det hele tatt fins noen spesialrapportør for «de okkuperte palestinske områdene» ettersom Israel ikke anser områdene for okkupert. En av Albaneses forgjengere, Richard Anderson Falk fra USA, slapp heller ikke inn i de okkuperte områdene; han slapp heller ikke inn i Israel i embeds medfør (2008-14). Israel og Israel-lobbyen i USA, Aipac (American Israel Public Affairs Committee), anså og behandlet Falk som en «selvhatende jøde» fra New York. Vesten, eller «det internasjonale samfunnet», har hatt rikelig med muligheter til å håndtere det som Barth Eide finner «problematisk». Men når en ikke engang roper i skogen, får en heller ikke svar.

Kristendom

Mímir, Bibelen og Marx

Religion er opium for folket. Det sa Marx, og Mímir Kristjánsson mener det var dumt sagt (Klassekampen 12. juli). Han tenker vel at utsagnet viser at Marx ser på religiøse mennesker som sløve tullinger. Kristjánsson har nok studert Bibelen grundigere enn han har studert Marx. Hvorfor skrev Marx dette? Den knappeste kortversjonen fra «Teser om Feuerbach» er slik: «Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd.

Naturkise

Naturtap og natur­vinning

I sin kritikk (Klassekampen 10. juli) av min kronikk (4. juli) om naturkrise i Norge skriver tre professorer i biologi, Vigdis Vandvik, Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson, at jeg «ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur». Det er to versjoner av «vi» i det utsagnet som er viktige for at Klassekampens lesere skal forstå uenigheten mellom meg og de tre professorene. Den ene versjonen av vi-et er de tre personene selv. I Civita-notatet som kronikken viser til, kritiserer jeg kartet over «villmarkspreget natur» (INON-kartet) for hvordan det registrerer samme tap langs gamle grusveier som langs motorveier.