Helene Lind Jensen har delt denne artikkelen med deg.

Helene har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNatur

Naturen trenger natursats

Norge har forpliktet seg i den globale Naturavtalen til å stanse og reversere tapet av naturmangfold innen 2030. Regjeringen Støre har gitt kommunene hovedansvaret for å løse denne oppgaven. Det er da å forvente at kommunene får de midlene og kompetansen de behøver for å kunne gjøre det. Arealendringer en den største trusselen for de truede artene og hver dag forsvinner to fotballbaner med verdifull natur. Øverst på gjørelisten må da være å redusere tap av verdifull natur i arealplanleggingen.

I mars i år kunne kommunene for første gang søke midler gjennom den nye ordningen «Natursats» på 50 millioner kroner til å revidere gamle utbyggingsplaner, lage kommunedelplaner for naturmangfold og et helt nytt virkemiddel – søke om konkrete tiltak som ivaretar naturen, herunder å kartlegge naturmangfold. For å drive en ansvarlig forvaltning, må man vite hvilke naturtyper og arter man har. En annen måte å si det på: om vi ikke vet hva vi har, vet vi heller ikke hva vi mister.

Av de kommunene som fikk tildelt midler fra ordningen i 2024 har Biofokus kartlagt natur i Oslo, Asker, Råde, Lørenskog og Nordre Land. Bare i Oslo har vi funnet seks arter som tidligere ikke er kjent fra Norge. I Nordre Land er det kartlagt flere titalls sjeldne og trua arter på elveslettene langs elva Etna. Kritiske kunnskapshull er tettet og kommunene står nå litt bedre rustet til å gjøre gode prioriteringer i arealforvaltningen.

Det trengs imidlertid mer enn ett års innsats og 50 millioner for å hindre at viktig natur bygges ned uten at vi vet det. Tross for at Natursats var svært populær og Regjeringen varslet historisk innsats mot naturtap – valgte de i statsbudsjettet å kutte ordningen med 35 millioner kroner.

Vi mener at det er en gedigen tabbe. Natursats er treffsikker og gir kommunene en etterlengtet mulighet til å prioritere bevaring av viktig natur. Om kommunene skal kunne snu naturtapet – må Regjeringspartiene og SV kraftig styrke tilskuddsordningen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Billedkunst

Et politisk røykteppe

Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonal­museet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Berg­jord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.

Andre verdskrig

Forklaring er ikkje forsvar

Dag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.

Innvandring

Snakk om økonomien, ikke innvand­ringen

Jo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.