Helene Lind Jensen har delt denne artikkelen med deg.

Helene har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNatur

Naturen trenger natursats

Norge har forpliktet seg i den globale Naturavtalen til å stanse og reversere tapet av naturmangfold innen 2030. Regjeringen Støre har gitt kommunene hovedansvaret for å løse denne oppgaven. Det er da å forvente at kommunene får de midlene og kompetansen de behøver for å kunne gjøre det. Arealendringer en den største trusselen for de truede artene og hver dag forsvinner to fotballbaner med verdifull natur. Øverst på gjørelisten må da være å redusere tap av verdifull natur i arealplanleggingen.

I mars i år kunne kommunene for første gang søke midler gjennom den nye ordningen «Natursats» på 50 millioner kroner til å revidere gamle utbyggingsplaner, lage kommunedelplaner for naturmangfold og et helt nytt virkemiddel – søke om konkrete tiltak som ivaretar naturen, herunder å kartlegge naturmangfold. For å drive en ansvarlig forvaltning, må man vite hvilke naturtyper og arter man har. En annen måte å si det på: om vi ikke vet hva vi har, vet vi heller ikke hva vi mister.

Av de kommunene som fikk tildelt midler fra ordningen i 2024 har Biofokus kartlagt natur i Oslo, Asker, Råde, Lørenskog og Nordre Land. Bare i Oslo har vi funnet seks arter som tidligere ikke er kjent fra Norge. I Nordre Land er det kartlagt flere titalls sjeldne og trua arter på elveslettene langs elva Etna. Kritiske kunnskapshull er tettet og kommunene står nå litt bedre rustet til å gjøre gode prioriteringer i arealforvaltningen.

Det trengs imidlertid mer enn ett års innsats og 50 millioner for å hindre at viktig natur bygges ned uten at vi vet det. Tross for at Natursats var svært populær og Regjeringen varslet historisk innsats mot naturtap – valgte de i statsbudsjettet å kutte ordningen med 35 millioner kroner.

Vi mener at det er en gedigen tabbe. Natursats er treffsikker og gir kommunene en etterlengtet mulighet til å prioritere bevaring av viktig natur. Om kommunene skal kunne snu naturtapet – må Regjeringspartiene og SV kraftig styrke tilskuddsordningen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nationaltheatret

Både her og der

I et innlegg i Klassekampen 24. oktober ber «Nationaltheatrets venner» (Reidar Gjærum) om at Stortinget avviser å utrede forslaget – lagt frem av gruppen «Ny framtid for Nationaltheatret» – om et påbygg til bygningen. Det skremmes med at en slik utredning vil «ta måneder, kanskje år», og utsette nødvendig reparasjon. Det er usaklig. Arbeidet med å skaffe midlertidige lokaler for drift, for eksempel på Tøyen, og oppstart av oppussing, kan og bør startes opp umiddelbart. Det er mange tilgjengelige lokaler i byen. Men det vil være et tungt politisk ansvar å ha avvist et forslag – uten saklig begrunnelse – som påviser at teaterets behov, med fire scener under samme tak, kan imøtekommes ved å gjennomføre den utvidelsen med cirka 4000 kvadratmeter som byggets arkitekt Henrik Bull foreslo allerede for hundre år siden. Styrets og de ansattes ønske om en løsning på Tøyen har en forutsetning om at det midlertidige skal bli permanent, etter ferdig oppussing i sentrum.

Klima

Billig er ikke bedre

Jeg er ikke bekymret for at noen i middelklassen skal få et par kroner for mye, slik Mímir Kristjánsson later til å tro i Klassekampen 15. oktober. Det jeg er bekymret for, er to store samfunnsutfordringer: at andelen som lever i relativ fattigdom i Norge øker, samtidig som vi nordmenn har et av verdens største overforbruk. Hadde alle levd som oss, ville vi trengt 3,5 jordkloder. Rødts svar er å gjøre det billigere for alle å forbruke mer. Det løser ikke problemet med at noen har for lite, men gjør overforbruksproblemet større. Det er oppsiktsvekkende at Rødt later som ressursforbruk ikke har en kostnad.

Fiskeripolitikk

Vi kan seile vår egen sjø

Norge er en liten stat, men en stor havnasjon. Gjennom havretten har vi suverene rettigheter til å forvalte ressursene i våre enorme havområder. Denne havmakten gir Norge både et stort ansvar og en sterk internasjonal posisjon. At Norge står utenfor EUs felles fiskeripolitikk, er derfor av grunnleggende betydning. Fiskeriforvaltningen er ikke en del av EØS-avtalen. Norge bestemmer selv hvordan fiskeressursene i norske farvann skal forvaltes, hvem som skal få delta i fisket, og hvordan de norske kvotene skal fordeles. Samtidig kan vi samarbeide med EU og andre kyststater om felles bestander. Forskjellen er avgjørende: Som selvstendig kyststat møter Norge EU ved forhandlingsbordet som en egen part. Et samarbeid krever enighet mellom Norge og EU.