30 år med EU-kamp

Klassekampen har snakket med mennesker på begge sider av EU-saken, 30 år etter folkeavstemningen.

Vi spurte dem:

• Hva er ditt sterkeste minne fra EU-kampen i 1994?
• Hvorfor vant nei-sida?
• Det blåser opp til ny EU-kamp. Hva er annerledes nå?

Kjell Magne Bondevik (77)

Partileder i KrF 1983–1995.

1994: Nei / 2024: Ja

1. Valgnatta da seieren var i land.

2. Fordi den greide å mobilisere i alle lag av folket på en måte som angikk dem.

3. Hele den geopolitiske situasjonen med et mektigere Kina, et aggressivt Russland, et mer nasjonalistisk USA, og et Europa i skvis. Maastricht-avtalen om en politisk og økonomisk union er heldigvis praktisert fleksibelt. Derfor har jeg endret standpunkt.

Kjell Erik Kallset (57)

Informasjonssjef i Nei til EU 1993–1997.

1994: Nei /2024: Nei

1. Jeg må nevne to: Det første er det enorme folkehavet på Youngstorget 19. november. Det var mange titalls tusen folk. Det andre var da vi ga ut «Lesebok 1994» i mars. Det var en antologi med bidrag fra Norges fremste forfattere. Boka hadde et opplag på 1.850.000. Jeg tror vi aldri har hatt et så stort førsteopplag på en bokutgivelse i Norge.

2. Nei-sida vant på grunn av den sterke mobiliseringen av «mennesker mot makt, media og millioner», for å bruke ordene til Kristen Nygaard. Det var alliansen i «Samholds-Norge» som nedkjempet alliansen i «Markeds-Norge». Mange grupper var avgjørende for seieren, men jeg mener at særlig AUF og LO var veldig viktige fordi de gjorde det legitimt å stemme mot partilinja og statsminister Gro Harlem Brundtland.

3. Jeg er ikke helt sikker på at det blåser opp til ny strid. Det er selvsagt mange forskjeller. Ser man på opinionen, er det særlig to viktige forskjeller: For det første er det mye sterkere motstand mot EU i folket nå enn på 1990-tallet, til tross for debatten vi ser tilløp til. For det andre har nei-sida fått et langt sterkere fotfeste på den organiserte høyresida enn i 1994. Da fantes det knapt borgerlige politikere mot EU – til og med Carl I. Hagen var for.

Heidi Nordby Lunde (51)

Leder i Europabevegelsen siden 2017.

1994: Ja/ 2024: Ja

1. I 1994 var tilhørte jeg den skeptiske høyrefløya – skeptisk til mer byråkrati fra Brussel, og at EU var handel mellom noen rike land og ikke global verdenshandel som jeg var for. Dagen det var folkeavstemning, gikk jeg inn i stemmelokalet med nei-button, men stemte ja. Jeg klarte ikke da å assosiere meg med nei-sida og argumentene om nasjonal suverenitet og anti-markedsøkonomi.

2. Det er mange forklaringer. Det var mange gale premisser i debatten, og ettertida har vist det. Det var et argument om at EU var tolv rikmannsstater, men EU har i dag 27 medlemsland, og sosial utjevning er et av målene. Det skulle gå ut over kvinners rettigheter, bli et frislipp av markedsøkonomi, og klima- og miljøbevegelsen var da klart på nei-sida. Nå viser det seg at EU er ledende i verden på klima. Men tilbake til spørsmålet: Nei-sida bygget koalisjoner som favnet mange. Det klarte ikke ja-sida. Dessuten hadde vi allerede inngått EØS-avtalen.

3. Jeg mener at alt har endret seg. Det EU vi diskuterte i 1994 har aldri blitt noe av. De fire frihetene er sterkt regulert, og EU er siden den gang utvidet med 15 land og det har vært stor grad av sosial utjevning og økonomisk vekst i det som da var de fattigste landene i Europa. Også klimasaken er åpenbar. Og veldig mye av det som går på individuelle rettigheter, enten det gjelder arbeidstakere, kvinner, LHBT, forbrukerrettigheter – det sikrer EU for 27 medlemsland, pluss EØS-landene, får en legge til.

Vebjørn Selbekk (55)

Nei-mann i den kristenkonservative avisa Magazinet i 1994.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Jeg kommer aldri til å glemme valgnatta og den følelsen av triumf. Det er den første politiske seieren jeg har opplevd i min levetid, og den valgkvelden som ble feiret med gode venner, kommer jeg aldri til å glemme. Og nei-dronningens triumf, Anne Enger, som sto der og hadde vunnet mot alle odds, mot makta og etablissementet. Det var et fantastisk motkulturelt øyeblikk.

2. Det var den sunne norske fornuften som vant. Folk gjennomskuet de skrekkscenarioene som ja-sida trakk opp, og som har vist seg å slå feil. De 30 åra som har gått, viser at vi har klart oss godt uten det voldsomme EU-byråkratiet og den påståtte innflytelsen, som ville vært forsvinnende liten sammenliknet med ulempene et EU-medlemskap ville medført for oss.

3. Jeg mener at mye er likt, og det gjør at jeg fortsatt er klart på nei-sida. Men en viktig forskjell som vi på nei-sida må ta på alvor, er at det er en helt annen tid sikkerhetsmessig enn det var i 1994, da hele Europa og den vestlige verden var preget av avspenning. Foreløpig kan vi stole på USA. Men i et scenario der sikkerhetsgarantiene derfra svekkes, må vi se mer mot Europa for vår egen sikkerhet. Da kan det være grunn til å søke mot det europeiske sikkerhetsfellesskapet, det er noe jeg som nei-mann også anerkjenner.

Trond Giske (58)

Leder i AUF og styremedlem i SME i 1994.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Demonstrasjonen på Youngstorget 19. november, som samlet en enorm folkemengde fra hele landet, og der jeg holdt appell. Det var et forferdelig regnvær, likevel var stemningen helt fantastisk. Det var i det øyeblikket jeg virkelig trodde at vi kom til å vinne.

2. Fordi vi hadde de beste argumentene. Det var rett og slett sånn at de politiske målene mange deler i Norge var best tjent ved å stå utafor: god arbeidslivspolitikk, folkestyre, en egen internasjonal stemme, makt over naturressursene, fisk og landbruk, egen valuta. Det var en sterk overensstemmelse mellom det folk ønsket seg og å stå utafor EU.

3. De grunnleggende nei-argumentene er de samme som før. Så er EU blitt større, men samtidig ser vi at desentraliseringen og byråkratiseringen EU innebærer, har bidratt til at mange i Europa føler de har lite innflytelse på egen samfunnsutvikling. Den avstanden til makta som EU innebærer, har blitt sterkere enn det vi turte å si i 1994. Så er sikkerhetspolitikken aktualisert med Ukraina-krigen. Men Nato er vår forankring, og de to viktigste allierte for Norge militært er Storbritannia og USA, og begge står utafor EU.

Boye Ullmann (70)

Faglig nei-aktivist da og nå.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Jeg husker den historisk store massedemonstrasjonen nei-sida hadde 19. november i Oslo. Men jeg husker også godt i oppkjøringen til debatten. Vi skjønte tidlig at Ap helst ikke ville ha noen lang debatt, men bare vente til forhandlingsresultatet var der og kjøre på tillit til Gro. Så i mars dro vi i gang en stor konferanse med debatt, der vi fikk inn både nei-folk, ja-folk og tvilere. Vi hadde Per Egil Hegge, Erik Bye og Francis Sejersted. Og så samtidig som vi lanserte det, lanserte Turid Birkeland sin ja-aksjon, som kjørte vulgærargumentasjon med å klistre nei-sida til bønder og nasjonalisme. Da overtalte jeg Erik Bye til å stille i debatt, der han helt tok luven av Birkeland.

2. Den lange marsjen der man først stiftet Opplysningsutvalget om EF, så Nei til EF og bygget opp organisasjon. Og så var det det faglige arbeidet, særlig opp mot LO-kongressen, da vi lagde egne bransjevise løpesedler som tok for seg hva EU ville bety for ulike bransjer.

3. Det er jo en annen tid, og vi har bakteppet med Russlands krig mot Ukraina, krigen i Gaza og mye annet. Det som har endret seg mer, og verre enn jeg trodde, var arbeidslivet. Den uregulerte pendlervirksomheten, fri flyt av arbeidskraft og tjenester, har sparket beina under organisasjonsgraden. Arbeidsinnvandring har undergravd faglærte jobber, og Norge, ved at vi ikke utdanner sveisere, mekanikere, malere, murere og så videre. Norge blir et slags Kuwait som henter arbeidskraft fra andre land, som trenger det selv. Selv ja-sida ser at dette er en utfordring.

Arve Thorvik (75)

Leder i organisasjonen «Fra nei til ja».

1972: Nei 1994: Ja/ 2024: Ja

1. Et av de sterkeste var en debatt mellom Edvard Hoem og meg i et mållagsmøte på Lindås i Nordhordland. To nynorskfolk med relativt godt vennskap og relativt likt syn på mange ting sto imot hverandre på en debatt – det fine var at vi klarte å beholde stort sett en saklig tone og et godt vennskap som har vart hele tida. Jeg ledet den organisasjonen som het «Fra nei til ja», og vi fant ut at vi skulle lage en CD-plate. Og der opptrådte Grete Knudsen – som var handelsminister – den vi engasjerte til å skrive tekster var Ole Paus. Dette foregikk i et studio i Oslo, og i et hjørne satt Ole Paus med en kaffekopp og en sigarett og skrev så blekket sprutet og der skrev han Mitt Lille Land, mens Grete Knudsen satt og rappet rett ved siden.

2. Seieren var ikke stor. SV har ikke endret syn på Europa, selv om søsterpartiene i Europa har gjort det. Det er noe særnorsk ved å ha masse solidaritet med verden utenfor Europa, men har det veldig vanskelig å vise solidaritet med Europa. Vi har hatt en luksussituasjon som de andre landene ikke har hatt, for å forklare hvorfor vi ikke gikk inn mens Sverige og Finland gikk inn. Altså oljepengene.

3. I 94 var det en fredelig periode i Europa. Det var ingen store interne konflikter. Nå er det en rekke eksterne trusler mot Europa, både handelskrig og reell krigsfrykt knyttet mot Kina og Russland og videre, men det europeiske landskapet har blitt langt vanskeligere å forholde seg til og forklare på grunn av Orban, Le Pen og en ekstrem høyreside i Sverige og Nederland. Forskjellen er først og fremst at nå er ikke hovedspørsmålet økonomi, det er ikke noe spørsmål. Det er ikke økonomisk selvråderett, men en eksistensiell overlevelse. Vi trenger Europa for å eksistere som nasjon.

Olav Randen (76)

Bonde og forfatter. Ga ut boka «Norsk i EU» i 1994.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Det var dagen det var avstemning, med skrekk i magen fra morgen til kvelds om at mange kom til å holde seg hjemme på grunn av at været var så stygt. Her i kommunen måtte vi organisere en del kjøringer av eldre folk til stemmelokalet.

2. Kombinasjonen av et bedre argument og større engasjement. Nei-sida var frivillig arbeid som mange deltok i, mens ja-sida var en profesjonell elite.

3. Den største forskjellen er at Norge har tilpasset seg EU likevel. Avstemningen ble ikke respektert, og flertallet på Stortinget har dratt oss i samme retning som EU. I praksis har vi nesten blitt et EU-land. Vi har akseptert de fire frihetene på grunn av en EU-vennlig elite.

Kjell Dahle (72)

Sp-politiker og skribent. Ga ut boka «Annerledes-Europa» i 2010.

1994: Nei /2024: Nei

1. Det var å våkne 29. november til meldingen om at Oslo Børs gikk opp. Dermed var ja-siden avslørt. Alle skremsler fra norsk næringsliv var rein bløff. De trodde ikke på det selv.

2. Det var det breie og det tette samarbeidet innad i folkebevegelsen. Med Kristen Nygaards fabelaktige ledelse.

3. Mye mindre enn mange vil ha det til. Det vil bli de samme skremslene på nytt, men med like liten grunn til å tro på dem.

Eva Nordlund (63)

Nestleder i Nei til EF fra 1991.

1994: Nei /2024: Nei

1. At flere års intens innsats fra mange i det som var Norges mest opplyste samfunnsdebatt, ble kronet med seier. Det er det sterkeste minnet. At det var over 140.000 medlemmer med i en folkeavstemning der 88 prosent stemte, viste hvor engasjerende og dyptgripende debatten var.

2. Det var fordi det satt dypt inne i det norske folk at vi skulle styre oss selv gjennom et folkestyre og ikke gi fra oss makta til et elite- og markedsstyre. Nei-sida klarte å bygge kunnskap om EUs system, og vi klarte å jobbe godt i lag i den breie nei-bevegelsen.

3. Vi har mer erfaring om hva EU har fått til og ikke fått til. Konsekvensene, økonomiske krise, ikke minst den som slo inn for fullt i 2010. Da Brussel satte i gang sin kutt- og privatiseringspolitikk som gjorde at folk mistet lønn, fast arbeid og velferdsgoder. Forskjellene på folk økte. Flere EU-land kom ikke ut av den krisa før pandemien rammet. Det har vært trist å se på. En annen ting som ofte undergraves fra de som vil inn i EU, er at vår nære allierte og viktige handelspartner, Storbritannia, har gått ut av unionen. Det viser med all tydelighet at det er mulig å samarbeide og samhandle uten å være EU-medlem.

Stein Ørnhøi (89)

Nestleder i Nei til EF fra 1992 og leder i Nei til EU mellom 1995 og 1997.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Jeg tilbrakte valgnatta i 1994 i Bergen. Jeg var kommentator i TV 2. Sammen med meg var en representant for et meningsmålingsinstitutt som hadde spådd nei-seier. Han var dypt ulykkelig. Han var ja-mann. Ja-sjela var sterkere enn egen faglig stolthet. Det hjalp ikke at jeg trøstet ham med at han som fagmann hadde målt og spådd riktig resultat. Følelsene var sterke på begge sider.

2. Vi vant fordi vi var organisert nedenifra. Mer enn 140.000 hadde tegnet personlig medlemskap i Nei til EU. Det var en sterk folkelig bevegelse forankret i byenes østkanter og de geografiske utkantene.

3. Problemstillingene er stort sett de samme i dag som i 1972 og 1994. Demokratiargumentene er enda sterkere i dag for oss som er mot norsk medlemskap. Det er EU som gir næring til svært mye av de høyreradikale strømningene du ser.

Edvard Hoem (75)

Forfatter og nei-profil.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Det var selve valgnatta. Jeg visste ikke hvordan det skulle gå. Da røykte jeg til og med, og jeg tror jeg røykte 40 sigaretter den natta. Jeg ble bedt om å uttale meg hele tida, men satt bare oppe hele natta og røykte og fulgte med. Jeg var i Spektrum sammen hele banden. Så fikk jeg ordet til slutt, etter alle politikerne. Det var veldig gøy å være med på. Jeg hadde holdt 200 foredrag, så jeg var glad det gikk rette veien. Så kom jeg på Blom for å spise frokost klokka tre dagen etterpå. Da kom Dagbladet-nestor og ja-mann Arve Solstad og gratulerte med seieren. Det skal han ha.

2. Det var folkelig mobilisering. Kristen Nygaard og folkebevegelsen i Nei til EU, det er ingen tvil om det. Det så jo svart ut. Aftenposten hadde hårreisende tendensielle oppslag rett før avstemningen: EØS ville bli sagt opp og industrien nedlagt. Det var skremselspropaganda. Grunnplanet dro seieren i land. Og Anne Enger var kjempeviktig. Jeg har et bilde der jeg går sammen henne og Nygaard i et stort tog i Trondheim. Det var en stor opplevelse.

3. Hele den internasjonale situasjonen, selvfølgelig. Men jeg mener vi står oss godt med løsningen vi valgte i 94. Man må ikke ha omkamp på alle saker. Det er ingen omkamp på unionen med Sverige. Vi kan ikke bare holde på sånn. Debatten må man jo bare holde på med. Men etter min mening er det ingen grunn til å skifte forhold til EU nå. Å trekke fram presidentvalget i USA er bare tull. Jeg mener vi står oss på muligheten til å tale med selvstendig stemme, og det har vi gjort i noen saker i det siste heldigvis. Og eksporten går så det griner, så det er ikke noe problem der heller. Så jeg står på mitt standpunkt.

Per Olaf Lundteigen (71)

Gårdbruker, Sp-politiker og nei-profil.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Det er det fantastiske samarbeidet jeg hadde med Kristen Nygaard. Han var en helt enestående politisk strateg og leder. Han forutså hva som ville skje og dermed hva som krevdes for å vinne. Han hadde virkelig overhøyde i situasjonen og organiserte en nei-bevegelse som var robust og selvgående.

2. Nei-sida vant fordi man hadde større faktakunnskap om hva et EU-medlemskap innebærer og kombinerte det med en felles virkelighetsforståelse av hva som sto på spill om vi oppga vår selvstendighet og folkestyret, slik vi kjente det. Nygaard og nei-sida var bevisste på at det var vi som hadde det norske flagget, men at det ikke er bedre enn andre flagg. Det var viktig.

3. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er annerledes. Den går fra vondt til verre. Globalisering og naiv frihandelspolitikk har ført til at vi har et mye mindre robust næringsliv enn vi hadde i 94. Vi er mye mer sårbare. Samtidig som at EU-landene og spesielt Tysklands behov for norske varer har økt. Så vi har sterke kort for å kunne fylle vår rolle som selvstendig stemme. Det andre som er nytt, er at byråkratiseringen som følge av EUs mange direktiver og forordninger og dommer har gått mye, mye lenger enn vi trodde. Det gjør at mange flere som er kritiske til byråkrati har fått erfare den svakheten ved EU-systemet.

Tove Karoline Knutsen (73)

Visesanger og Ap-politiker.

1994: Nei / 2024: Nei

1. Jeg tror det var da vi feiret med stor konsert i Trondheim at nei-sida hadde vunnet. Jeg var med på scenen, og det var liv og røre og stor halloi.

2. Det er det samme som hele tida: Man er skeptisk til at man avgir for mye makt og myndighet, særlig for oss i Nord-Norge har råderett over fiskeriene vært veldig viktig. Det var det samme i 1972 da jeg stemte første gang. Jeg var veldig ung, og argumentene var litt de samme i 1994. Så er det slik i dag at jeg er veldig glad for EØS-avtalen og sterk tilhenger av den. Det å være utenfor EU er bra for Norge, selv om det er noen baksider.

3. Det er mange ting, blant annet har flere nasjoner kommet inn. Det er mye EU tar initiativ til som er bra, som at man har fokus på det grønne skiftet. Samtidig gjelder de samme argumentene som den gangen. Men det er ting som er annerledes. Det er et annet USA som manifesterer seg. Og vi ser Russland og det Putin holder på med. Verden er mer uforutsigbar. Det å ha EU har også positive sider for Europa.

Espen Barth Eide (60)

Utenriksminister. Var generalsekretær i Europabevegelsen 1991–93.

1994: Ja/ 2024: Regjeringsplattformen sier nei …

1. Det jeg husker best er Gro Harlem Brundtlands klare budskap dagen etter, om at nå gjaldt det å brette opp ermene og jobbe videre tross nederlaget. Vi hadde jo EØS-avtalen på plass.

2. Vi må anerkjenne at nei-sida var mye bedre enn organisert. Nei til EU, ikke minst Kristen Nygaard, fortjener anerkjennelse for godt organisasjonsarbeid. De klarte å bygge en allianse av folk fra venstre til høyre, som samlet seg i EU-motstanden. Vi på ja-sida var ikke like gode.

3. Nå er ikke jeg del av noen ny EU-kamp, for å være tydelig på det. Men noe som har endret seg siden 1994 er at det den gang var tolv land i EU, mens det i dag er 27 medlemsland. Den gang snakket man om EU som en rikmannsklubb, men hvis det er en rikmannsklubb i Europa i dag, er det jo Efta-landene, ikke EU. Selv om vi sa nei til medlemskap, er vi en del av det indre marked gjennom EØS-avtalen, og Eldring-utvalgets utredning har vist at EØS-avtalen er en suksess.

Gro Balas (74)

Ap-politiker. Satt i arbeidsutvalget i Europabevegelsen i 1994, ble leder året etter.

1994: Ja/ 2024: Ja

1. Det var selvfølgelig valgnatta da vi tapte. For vi var ikke overbeviste om at det ville skje, vi hadde et håp om å komme på den andre siden av streken. Så det var en voldsom nedtur.

2. Jeg tror det var fordi nei-sida hadde så sterke krefter i Norge som ikke nødvendigvis hadde en ideologisk overbevisning. Det handler om spredt bosetting, og at vi er utafor-landet. Vi har en lang kyst og fremdeles en god del primærnæringer. Og folk synes det er innmari langt til Brussel – det er en forslitt forestilling som har satt seg fast.

3. Jeg tror ikke det blir noen ny EU-debatt om kort tid, selv om noen vil det. Jeg tror EU-motstanden i Norge fremdeles er ganske stor. Å ta sjansen på en ny debatt nå, gå på en ny smell og så legge ut på nye 50 år med ørkenvandring er jeg ikke særlig begeistret for tanken på. Men jeg tror at tida kan jobbe for et ja-standpunkt.

Kristin Bergersen (56)

Generalsekretær i Europeisk Ungdom 1993–95

1994: Ja/ 2024: Ja

1. Det er nok fakkeltoget for EU 9. november, der Reiulf Steen holdt appell. Det var den eneste gangen vi klarte å mobilisere mange tusen, og det var ganske sterkt. Da hadde jeg håp om at det kunne gå veien, men det gjorde det jo ikke. Men det var mye hjerte og engasjement.

2. Det var en veldig nasjonalpatriotisk bølge, og nei-sida vant fordi de hadde mest ressurser og var best forberedt. Som ungdomsorganisasjon da var det ganske slitsomt. Vi var ganske aleine. På sett og vis var vi ungdomsbevegelsen til alle ja-partiene også, og vi kjempet mot miljøbevegelsen, mot AUF og Sosialdemokrater mot EU. De var bedre til å mobilisere.

3. Det er det sikkerhetspolitiske. Og så har EU en annen kraft nå, og mye av det som har skjedd i EU, som vi snakket om den gangen, har skjedd. EU er blitt utvidet og blitt mer progressivt enn Norge både på klima og miljø. Det som står for meg som noe av det viktigste, er å søke sammen for å løse ting. Vi løser få ting aleine, og det tror jeg på fremdeles.