Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Frp

Norsk nok?

Det er snart 17. mai, nasjonaldagen der vi feirer demokrati, frihet og Norge, og det har fått meg til å reflektere rundt hva det betyr å være norsk og den evig pågående innvandringsdebatten. Det er noe som egentlig alltid har vært til stede i mitt bakhode, noe jeg har følt på kroppen som en med innvandrerbakgrunn. Jeg har lenge prøvd å vise fram at jeg var «integrert», men har innsett hvor idiotisk det egentlig er. Hvorfor skal jeg viske vekk deler av meg selv, av min personlighet og identitet, bare for å passe inn hos idealene til noen få – som aldri kommer til å skjønne skaden de forårsaker når de spytter ut slike utsagn om innvandring? Jeg er ikke imot debatt om innvandring. Men når vi stadig ser den samme skadelige og lite konstruktive retorikken, som får folk til å føle seg som om de ikke er en del av samfunnet, så er det ikke rart at mange med innvandringsbakgrunn ikke orker å ta ordet. Når Frp reduserer mennesker til statistikk og økonomisk verdi, snakker om at pakistanere ikke bør få barn og når stortingsrepresentant Erlend Wiborg slår alarm om at «etniske nordmenn» blir en minoritet i sitt eget land (noe som henviser til «great replacement»-teorien), så skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er flere som tar til motmæle! Dette er den samme retorikken og det rasistiske tankegodset som har blitt brukt om og om igjen gjennom historien. Det er et dilemma at Frp kaller seg «partiet for folk flest» når de også anser en stor andel av landets befolkning som innvandrer og derfor ikke-norske. Det som skremmer meg mest nå er om Frp vil innføre remigrasjon i norsk politikk.

Fremskrittspartiet

Trumpisme, sier du?

I mandagens leder sammenligner Klassekampen Sylvi Listhaug med Donald Trump. Karakteristikken sier mer om avisens politiske ståsted enn om norsk politisk virkelighet. La meg i stedet snakke om noe konkret. I valgkampen 2025 publiserte Arbeiderpartiet en video med nestleder Jan Christian Vestre der Frp ble tillagt politiske standpunkter partiet ikke har. Videoen var villedende, og Ap måtte beklage offentlig. Nylig hevdet statsminister Jonas Gahr Støre at Frp vil svekke sykelønnen. Det er ikke sant, og det vet Støre. Dette er ikke politisk uenighet.

Fremskrittspartiet

Når rasisme blir «minus­va­ri­anter»

Da det ble kjent at en rådgiver i Fremskrittspartiet hadde omtalt norskpakistanere som «minusvarianter», var de rituelle fordømmelsene raskt på plass. Men bak indignasjonen skjuler det seg et langt mer urovekkende mønster: Den metodiske nedbrytingen av det språklige anstendighetsvernet. Det er i nølingen etterpå at alvoret ligger. Da Sylvi Listhaug omsider tok avstand, var det med en påfallende mangel på presisjon. Ordet rasisme satt langt inne; det måtte tvinges frem av det offentlige trykket. Det er nettopp her, i dette vakuumet mellom den utilslørte fordommen og den motvillige beklagelsen, at grenseforskyvningen finner sted. Dette er ikke utslag av språklig uforsiktighet eller isolerte glipper. Det ligner snarere en politisk praksis: Man siktet seg inn mot ytterkanten av det akseptable, sender ut en sonde av forakt, for så å trekke seg tilbake når motvinden blir for stri.