Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Økonomi

Selskapet for høg moral

Finansminister Jens Stoltenberg forsikrer oss om at Norges investeringer via Oljefondet i Israels gjøren og laden på Vestbredden er trygt innafor internasjonale juridiske rammer. Og moralen? Ja, den er vel den gode gamle norske, som Nordahl Grieg minner oss om i skuespillet «Vår ære og vår makt»: «Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?» Ja, herrene Finansminister og Oljefondsjef. Det lysner betraktelig på markedet. Det er krig i Østen.

Fredsbevegelse

Kven er nyttige idiotar, sa du?

Historikar Øyvind Tønnesson hadde 2. juli eit innlegg i Klassekampen. Han omtala fredsrørsla i 1980-åra som «nyttige idioter». Lenins gamle uttrykk har kome til heider att hos folk som sjølve tydeleg ikkje ser opp til han. Ine Eriksen Søreide tok omgrepet i bruk for ei tid sidan, denne gongen for å stemple Marielle Leraand i eit av debattprogramma til NRK. I dag verkar uttrykket som eit høveleg verktøy for å utdefinere ein politisk motstandar utan å sjå på dei argumenta som han tek i bruk. I dette tilfellet går Øyvind Tønnesson laus på ei rørsle som modig gjekk mot den vanvittige strategien som USA og Nato stod i bresjen for på denne tida: USA tok seg rett til fyrstegongsbruk av atomvåpen i ein eventuell krigssituasjon.

Nasjonalmuseet

Skulpturen som ble vekk

I mellomkrigstiden blomstret norsk billedhuggerkunst. Noen studerte hos Wilhelm Rasmussen, andre dro til Antoine Bourdelle og atter andre studerte hos Aristide Maillol. Rundt Nidarosdomen var det oppdrag å få. Ikke minst Stinius Fredriksen samlet mange rundet seg der. Slik fremstod en rekke profiler som etterlot seg store livsverk. Per Hurum med sine monumentale kvinner ved Rådhuset, Anne Grimdalen med sin Harald Hardråde og diverse fontener og dyreskulpturer rundt i landet. Joseph Grimeland med Oslopiken og relieffer på Rådhuset samt krigsmonumenter omkring. Per Palle Storm med sine realistiske arbeiderskulpturer og den drikkende mann ved Rådhusets vestfront.