Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ulikhet

Levende og døde

Det gjelder ikke meg. Jeg kommer aldri til å bli omtalt på Navn-sidene i Klassekampen. Men jeg leser dem med interesse og en smule undring, for her møter vi folk ved veis ende og jubilanter i skjønn forening. Det er selvfølgelig mye fint å si om likhet, men noen forskjeller er fundamentale og ingen mer enn forskjellen mellom liv og død. Det går det ikke an å gjøre noe med, beklager. Så la de døde få sin side og de levende sin.

Nobels fredspris

Freds­pri­sens alkymi

Shirin Ebadi, den første iranske kvinnen som mottok Nobels fredspris i 2003, ber i sitt åpne brev «Dear Mr. President» Donald Trump om militær intervensjon mot Iran. Hun hevder at for hvert minutt et angrep utsettes, begås det flere forbrytelser. At et slikt budskap kommer fra en fredsprisvinner, er dypt urovekkende og i klar motsetning til Alfred Nobels testamente. Fredsprisen skulle gis til dem som arbeider for reduksjon av militær makt og for brorskap mellom nasjoner. I 2003 var Ebadi en selverklært reformist – siden da har hun beveget seg stadig lenger bort fra enhver prinsipiell motstand mot krig. I dag fungerer hun snarere som et moralsk alibi for amerikansk og israelsk maktpolitikk i Midtøsten. Hennes stemme inngår i den klassiske «humanitære» krigsretorikken, der lidelse brukes til å legitimere mer vold.

Kommuneøkonomi

Vil Høyre knekke ryggraden på kommunene?

Høyres nye løsninger på en hardt pressa kommuneøkonomi og travle arbeidsdager for de ansatte er kutt og nedskjæringer. Det er helt feil vei å gå. Høyre foreslår nye kommunesammenslåinger, kutt i antall offentlig ansatte og kutt i sykelønn, med begrunnelse om at tjenestene skal bli bedre. Og det er heller ikke lenge siden Frp ønsket en egen minister for kutt i offentlig ansatte. Dette føyer seg inn i rekken av høyresidas nedsnakking av offentlig sektor. Sannheten er at sekretærer, saksbehandlere, HR-medarbeidere og arkivansatte er helt avgjørende for at en kommune skal gå rundt. Jeg skulle ønske høyresida forstod at administrative stillinger er ryggraden som gjør det mulig å operere smidig og effektivt, og ikke en belastning. Usynlige jobber, som er så viktige. Administrasjonen som Høyre vil kutte i er saksbehandlere som gjør politikken gjennomførbar, og behandler klager fra innbyggerne.