Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Norske verdier og menn med dårlig hukommelse

Jeg er så møkka lei av alle som jobber for å splitte folk – dele oss inn i de som hører til her, og de som ikke gjør det. Det er som oftest menn som drar opp diskusjonen om hvordan landet, sivilisasjonen og verdiene våre er i fare fordi folk fra andre land har slått seg til her. De kommer i flere forskjellige varianter – alt fra de med slips, utdannelse og intellektuelle begrunnelser for fordommene, til de med dårlig språk og reinspikka hat. Jeg betakker meg for å tilhøre dette «vi» som de mener å snakke på vegne av. Når det gjelder hvor tilbakeliggende en del nyankomne til landet er, har jeg et godt råd – les norsk kvinnehistorie. Norske kvinners rettigheter er ikke gamle, og de er ikke hogd i stein. Vi som har vært med i kvinnekampen siden 1970-åra, husker godt tida da 80 prosent mente homofile burde bekjempe legningen sin, det var utenkelig at lesbiske mødre skulle ha ansvar for barn, kvinnemishandling var noe folk trudde kun arbeiderklassemenn med alkoholproblemer dreiv med, hver fjerde brud var under tjue år, barn født utafor ekteskap blei kalt «uekte», pornoblader var til salgs i dagligvarehandlene, og mange syntes det gikk på æra løs når kona tok lønna arbeid. I 1968 døde ei kvinne av ulovlig abort, det siste dødsfallet vi veit om. Mange av oss som blei aktive i kvinne­kampen, var rundt tjue år da. Å kritisere de norske verdiene og den norske kulturen som herska på den tida, vakte stor motstand, og den gang som nå kom det advarsler om hvor farlig utviklinga var.

Sykelønn

Syssel­setting og sykelønn

I Klassekampen 16. januar viser forsker Ola Innset til at Norge har høy sysselsetting, og at den gode og rettferdige sykelønnsordningen gjør at flere holder seg innafor arbeidslivet. Høyere sykefravær er prisen for den høye (norske) sysselsettingen, sier han. Som leser vil man anta at Innsets utsagn bygger på forskning hvor sysselsettingsraten i Norge er sammenliknet med andre relevante land hvor sykelønnsordningene er mindre sjenerøse og sykefraværet lavere. Men det er åpenbart ikke tilfelle. Ifølge OECD svinger sysselsettingsraten (15–64 år) i Norge rundt samme nivå som i Sverige, Danmark og Tyskland, og den er markant lavere enn i Nederland, Sveits, Island og New Zealand – alle land hvor sykefraværet er betydelig lavere enn i Norge. Det særnorske høye sykefraværet kan altså ikke tilskrives den høye sysselsettingen, hvor vi lå på sjuende plass i OECD i 2024. Det er heller ikke slik Innset sier, at sykelønnsordningen gjør at flere beholder en fot innenfor arbeidslivet i Norge.

Carl schmitt

Rørete om Schmitt

Bjørgulv Braanen har eit uvanleg rørete intervju med Marius M. Kjølstad om Carl Schmitt og Hans Kelsen (Klassekampen, 16. januar). Han siterer Kjølstad på at Kelsen «framstår som en langt meir relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør». Det kan neppe vere tvil om at Kjølstad har rett i dette av den enkle grunnen at Schmitt var mot parlamentarisk demokrati! Ein som er mot parlamentarisk styre kan neppe vere ein demokratitenkar – det seier seg sjølv. Schmitt er likevel av interesse fordi han først og fremst var ein statstenkar, og fordi idéane hans står fram som meir ærlege om korleis statar opptrer enn alle teoretikarar for konstitusjonelt demokrati. Ein stat er i sitt vesen ikkje demokratisk, etter Schmitts syn.