Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bydelsreform

Hvem er det som villeder?

Helsebyråd Saliba Korkunc (H) anklager meg i Klassekampen 20. mai for å «villede» om bydelsreformen i Oslo. Det er en ganske offensiv anklage fra en ansvarlig byråd som fortsatt ikke kan forklare hvordan store deler av reformen faktisk skal fungere. Det mest avslørende i innlegget er at Korkunc egentlig beskriver dagens bydelsutvalg ganske presist: organer som ofte mangler reell innflytelse og må nøye seg med å sende høringsinnspill oppover i systemet. Der har han faktisk et poeng. Det sier folkevalgte fra både Høyre, Ap og Rødt. Problemet er bare at reformen hans ikke løser det. Den store demokratiske nyvinninga Høyre nå prøver å selge inn, er i praksis at bydelsutvalg skal få «anke» saker videre opp til byrådet dersom de føler seg overkjørt av en etat. Det er altså dette Høyre kaller «reell maktoverføring»: retten til å protestere høyere opp i systemet - uten kontroll over pengene eller reell frihet til å prioritere egne tjenester.

Ukraina

Den onde sirkelen

EU prøver å få i gang en fredsavtale for Ukraina. Norges utenriksminister løftes frem som mulig forhandlingsleder. Espen Barth Eide er kompetent så det holder – og passe nøytral, sett fra begge sider av bordet. Dette blir en av historiens vanskeligste og mest risikable forhandlingsprosesser. Tenketanken Chatham House i London har publisert en oversikt over faremomentene, og alarmen og varsellampene hviner og blinker: Forskerne viser at Donald Trumps nedlatende holdning til Europa har svekket Natos troverdighet. Russernes tror ikke lenger at alliansen vil mobilisere, og er blitt (om mulig) enda mer fandenivoldske. Ingenting tyder på at Vladimir Putin skal tone ned sine ambisjoner, og diplomatiet har lite å skryte av. Derfor har mange fortsatt å håpe at en ny våpenhvile kan være første skritt mot en politisk løsning.

Atomavtale

Urealis­tiske krav

Jeg mener at Jørn Siljeholm i sitt svar til meg 1. juni stiller like urealistiske krav om hva en «god avtale» er som Trump-administrasjonen gjorde i forkant av krigen. Siljeholm hovedproblem er anrikning i seg selv, anrikning utover sivile nivåer og manglende inspeksjonsadgang. Iran har konsekvent insistert på å anrike uran, slik flere andre land også gjør. De har i nåværende forhandlinger vært mer åpen for å midlertidig stanse deler av virksomheten, men ikke til å oppgi den permanent. Krigen har ikke fått dem til å rikke på seg. JCPOA var et forsøk på å håndtere dette ved å begrense anrikningen til sivile nivåer. Det var først etter at Trump trakk USA ut av avtalen at Iran begynte å anrike uran langt utover grensene avtalen tillot. Atomavtalen fra 2015 stilte mange krav til Iran.