Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Kolo­nia­lismens blikk

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.

Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.