Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Streik

Strikke­fare II

Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».

Utviklingspolitikk

«Du skal ikke begjære…»

Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.

Bydelsreform

Rødt på ville veier

Når Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.