Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Å tre en mal over litte­ra­turen

I Klassekampen 22. desember svarer Joanna Rzadkowska på mitt innlegg der jeg kritiserer Carline Tromps anmeldelse av min nyeste roman, «Noe vidunderlig vil skje», som kom på Pelikanen Forlag i høst. Jeg forstår Rzadkowskas behov for å forsvare science fiction-sjangeren, en sjanger med mange gode bidrag som altfor lenge har vært uglesett, men hele mitt poeng er at jeg ikke har hentet grep fra denne sjangeren og jeg synes det er ganske tydelig. Enden av verden er ikke forbeholdt science fiction-sjangeren, men er en del av den grunnleggende menneskelige forestillingsverden, siden tidenes morgen. Den inngangen kan for eksempel forklare min bruk av klisjeer, et grep jeg jobber aktivt med i boka. De samme innvendingene gjelder om man setter boken opp mot den satiriske realismen. Boken min gjør ingen forsøk på å være morsom, fortellerposisjonen innehar ingen satirisk distanse, og objektene i teksten er ikke der for å skape et virkelighetsnært bilde av verden. De har en annen funksjon. Jeg synes det er underlig å tvinge sjangerkrav over en bok som jobber med helt andre grep. Jeg jobber selv som skrivelærer og gir lesninger på skjønnlitterære tekster hele tiden.

Innvandring

Misten­ke­lig­gjø­rende innvand­rings­debatt

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken. Jeg er visstnok skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra Frp når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. La meg derfor prøve å oppklare. For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Samtidig bruker Europa rundt ti ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer og kan svekke samfunnsmodellens legitimitet. Dessuten vil det få store konsekvenser for jenter og skeive i innvandrermiljøer.

Plan for norge

Hører det samiske til i Norges «vi»?

Når et land skriver om seg selv, skriver det også hvem som får sitte ved bålet. Jeg åpner Regjeringen Støres plan for Norge 2025–2029 som lover fellesskap, og jeg leter etter de navnene som bærer nord: samer, samisk språk, samiske barn, samiske næringer. De er unevnelige der? Og fravær er ikke alltid stillhet; fravær kan være en plass som allerede er tildelt. I skolegården skjer dette uten rop. Leken går sin gang. Regler blir til. Noen blir kaptein, noen blir med, noen blir borte. Og ved gjerdet står barnet som ikke ble invitert.