Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Begynn med testregimet

I Klassekampen foregår det en debatt om dagens læreplan, og mange mener at vi trenger en ny læreplan basert på fag og innhold, ikke på kompetansemål. Foreløpig er det forskerne som har meldt seg på debatten, de fleste lærere er fullt opptatt med å iverksette dagens læreplan. Like fullt er debatten svært viktig – og den må, etter min mening, også sees i sammenheng med vurdering.

Kompetansemålene i læreplanen er konstruert for å gi mest mulig kunnskap om hva elevene får ut av undervisningen. Dette virker i utgangpunktet fornuftig. Men etter å ha hatt denne type mål i to tiår er det mye som tyder på at grepet ikke gir bedre elevresultater eller mer kunnskap. Kompetanseplanene har først og fremst gitt oss mer vurdering, flere prøver og tester.

Det er imidlertid ingen naturlov som sier at læreplanene må følges opp av et batteri av prøver. Å endre læreplanen er et arbeid som nødvendigvis må ta flere år, men å ta bort noen av prøvene kan skje ganske raskt.

«Elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året»

Vi har hatt et utvalg som har sett på jungelen av vurdering, det såkalte Prøitz-utvalget. De foreslår å skrote dagens nasjonale prøver, og de mener også at elevene fint kan klare seg uten kartleggingsprøver det første året. La oss begynne der! Et dempet vurderingspress vil minke den uheldige effekten av kompetansemålene.

I debatten om hvorvidt vi er best tjent med læreplaner med vekt på fag og innhold, eller kompetansemål som forsøker å gi et detaljert bilde av elevenes læringsutbytte, er jeg litt usikker. Og dette tror jeg at jeg har til felles med mange andre lærere. Det er vel heller ikke sikkert at vi må velge mellom det ene eller det andre.

Lærere flest roper ikke etter ny læreplan, men mange har vært kritiske til de styringsgrepene som har gitt oss en skole med mindre oppmerksomhet om gode læreprosesser, og mer oppmerksomhet på resultat. Utdanningsforbundet vedtok på sitt landsmøte å arbeide for å avskaffe nasjonale prøver. Dette vedtaket er nok et uttrykk for et ønske om å dempe det smale resultatfokuset i skolen.

Vi trenger alternativer til dagens læreplan. Det ideelle ville være om gode fagmiljøer kunne utvikle eksempler på hvordan alternative læreplaner kan se ut, i utvalgte fag. Jeg er ganske sikker på at lærere ville engasjere seg i debatten om læreplaner dersom alternativene var litt tydeligere. En slik debatt kunne bidra til et godt tilrettelagt skifte av læreplaner om noen år. I mellomtiden kan vi kvitte oss med noen av de prøvene som forsterker de uheldige virkningene av læreplanen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Expats

Tilkna­ppede nordmenn?

Klassekampen hadde lørdag 8. august en morsom artikkel om expats, basert på InterNations ferske undersøkelse av 31 land. Expat og blogger Lourelou Desjardins hevder at nordmenn er verdensmestre i å holde fasaden. Den tittelen trodde jeg tilhørte engelskmenn, som holder fasaden høyt «to keep a stiff upper lip» i alle situasjoner. Utsagnet om den tilknappede norske fasaden er kanskje basert på folk fra Bærum, for den gjelder absolutt ikke Nord-Norge. Nylig møtte jeg en gammel, syk, venn: «Det går jo til hælvete, men – det tar jo tid!», svarte han på spørsmål om hvordan livet arter seg. Forskere kan ikke bare ta utgangspunkt i storbyene og Østlandet. Kystbefolkningens væremåte er selvsagt preget av fiskeryrket. Småbåtfiskeren har i tusen år måttet ta inn over seg at det å ta en tur på havet kan innebære at en kommer tilbake med tap av bruk, eller en mulig stor gevinst – eller kanskje ikke i det hele tatt. I et formannskapsmøte i Øksnes kommune fikk jeg fornøyelsen av å høre et formannskapsmedlem rope til en motdebattant: «Gå nu heim å bløgg dæ!» Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik anmodning om selvmord vil bli ytret i et tilsvarende møte på Østlandet – i hvert fall ikke, som i Øksnes, uten sterk påtale fra ordføreren. Expats fornemmelse av utenforskap er selvsagt også et resultat av at våre kulturutøvelser ofte er knyttet til naturen og organisasjoner. En fransk dosent fortalte meg at han etter å ha startet i jobben fikk flere invitasjoner til middag av kolleger.

Arendalsuka

Mye mer enn et bran­sje­treff

Har Arendalsuka blitt til et rent bransjetreff? Ja, ifølge arkitekt Gerrit Mosebachs kronikk i Klassekampen 13. august. Demokratifestivalen «har blitt til de profesjonelle påvirkernes tumleplass», skriver han. Hvert år kommer slike, og andre beslektede påstander, som at uka er forbeholdt eliten, er for Oslo-infisert etc, etc. Og Dagsnytt 18 biter alltid på. Selv har jeg deltatt på uka i snart ti år, enten som representant for ulike frivillige organisasjoner, som politiker, eller som profesjonell møteleder. Og jeg har alltid kommet beriket hjem igjen. Næringslivet er selvsagt tungt til stede under Arendalsuka, og det synes jeg er helt greit.

Verdensteatret

Høy kvalitet og tøff konkur­ranse, Landro

Når et etablert og høyt anerkjent kompani som Verdensteatret ikke når opp i konkurransen om ­langsiktig tilskudd, vekker det naturlig nok reaksjoner og engasjement, som når journalist Jan H. Landro i Klassekampen 8. august spør om vi skjønner hva kompaniet representerer. At sterke og anerkjente kunstnerskap ikke får tilskudd, betyr ikke at vi betviler kvaliteten deres. De frie scenekunstkompaniene i Norge holder et svært høyt nivå og høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Antall søknader til ordningene for scenekunstvirksomheter var rekordhøyt i år, og fagutvalget har gjort noen svært krevende prioriteringer mellom høyt kvalifiserte søkere innenfor Kulturfondets budsjettrammer. Årets tildelinger spenner over ulike scenekunstuttrykk, målgrupper og geografiske nedslagsfelt. De viser både bredden og styrken i norsk scenekunst. Dette er kompanier som både flytter grenser, bygger scenekunstfeltet videre, og legger til rette for et rikt tilbud til publikum. Landros påstand om at søkere som selv sitter i fagutvalg blir behandlet mindre kritisk enn andre, gir ikke riktig bilde av praksis. Vi forstår samtidig at det utenfra kan reises spørsmål når personer som sitter i utvalg også kan være søkere eller medvirkende i prosjekter. Derfor har Kulturrådet strenge habilitetsregler og faste rutiner for å håndtere slike situasjoner, og har også bedt om en ekstern gjennomgang av medlemmenes adgang til å søke tilskudd. I påvente av gjennomgangen skal medlemmer som søker tilskudd fra eget utvalg, ikke delta i behandlingen av søknader i den søknadsrunden der deres egen søknad behandles. Tidligere var medlemmer kun inhabile ved behandlingen av sin egen søknad. Kulturrådets fagutvalg vurderer søknadene etter ordningenes retningslinjer og på grunnlag av kunstfaglig skjønn. Utvalget oppnevnes for to år av gangen, og alle kan komme med forslag til utvalgsmedlemmer. Uenighet om prioriteringer vil alltid være en del av kunst- og kulturfeltet.