Klassekampen meldte forrige uke at de tre organisasjonene Nei til EU, Motvind og Industriaksjonen sonderer mulighetene for en felles aksjon for politisk kontroll over strømprisen. De er enige om at strømprisen skal være lav, men uenige om havvind.
Idar Helle i Nei til EU har vært sentral i initiativet. Han skriver i sin faste spalte i avisa om hvor viktig det er med forutsigbar lav strømpris. Helle diskuterer kort forholdet mellom strømpris og naturvern, der han peker på at lav strømpris vil gjøre det mindre attraktivt å bygge ut vindkraft på land. Men når det gjelder energisparing og ENØK, nøyer han seg med én setning: «En bør også aktivt gå inn for tiltak som kan sørge for storstilt energisparing og energiøkonomisering i samfunnet.»
Helle har et poeng i at lave strømpriser tar bort det økonomiske argumentet for vindkraft på land. Men han nevner ikke at en strømpris på 30-35 øre også effektivt fjerner mye av motivasjonen for den enkelte til å investere i ENØK-tiltak – nemlig å spare penger. Erfaringene viser jo at snakk om ENØK forblir nettopp snakk, så lenge strømprisen er lav. Da prisen fór til himmels for et par år siden, økte interessen for strømsparing kraftig. Men da prisen sank igjen, godt hjulpet av en svært raus strømstøtte som dessverre premierte høyt forbruk, forduftet investeringslysten.
En kan sjølsagt gjøre mye med Enova og andre virkemidler, men om den enkelte knapt ser noen økonomisk gevinst ved å investere i energisparing, så blir interessen deretter.
Naturvernforbundet vedtok på landsmøtet forrige helg å arbeide for et prissystem for strøm som stimulerer til strømsparing. Det er åpenbart ikke en pris på 30-35 øre, men heller ikke en pris på 2 kroner med dagens strømstøtte. Den er nemlig – som NRK har vist – slik utformet at folk i Holmenkollen får mye mer strømstøtte enn folk på Rena, og samtidig sparer mindre på strømmen når den er dyr. Strømstøtten må derfor ha en klokere innretning.
Kravet om lav strømpris er svært forståelig, spesielt fordi strøm er et basisgode vi alle har bruk for. Derfor tar høy strømpris en mye større del av budsjettet til folk med lav inntekt enn velstående folk, sjøl om de siste oftest har betraktelig høyere forbruk.
Men det er med ENØK som med været – alle snakker om det, men ingen gjør noe med det. Og det blir heller ikke gjort noe så lenge strømprisen er lav eller beveger seg som en jo-jo. Derfor trenger vi forutsigbare og høyere strømpriser – på en rettferdig måte. Det forslaget som står sterkest i Naturvernforbundet, er at en høyere strømpris bør kompenseres til den enkelte med et likt beløp til hver, slik at den ikke er koblet til den enkelte sitt forbruk. Om du da klarer å spare på strømmen, vil du ikke tape strømstøtte, men beholde den. Og storforbrukere vil ikke få mer strømstøtte enn småforbrukere – de vil bare få kompensert litt av forbruket, mens småforbrukere vil få kompensert en stor del og kanskje hele forbruket, avhengig av innslagspunkt og mengdebegrensning.
Uansett hvordan vi innretter oss, er det utvilsomt at prisen på energi er en avgjørende faktor for etterspørselen. Oppgaven blir uoverkommelig om ikke prisen på fossil energi blir så høy at etterspørselen går ned. Det kan bare skje om det gjøres på en rettferdig måte. Men også prisen på fornybar energi må opp, slik at ikke etterspørselen vokser til uendelige høyder. Tvert om – energi er en begrenset ressurs, og må prises slik at det ikke sløses. Derfor sier Naturvernforbundet nei til billig strøm som et mål i seg selv, og ja til effektive ordninger som bidrar til energisparing på en rettferdig måte.