Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattStrøm

Hvem vil spare på skitbillig strøm?

Klassekampen meldte forrige uke at de tre organisasjonene Nei til EU, Motvind og Industriaksjonen sonderer mulighetene for en felles aksjon for politisk kontroll over strømprisen. De er enige om at strømprisen skal være lav, men uenige om havvind.

Idar Helle i Nei til EU har vært sentral i initiativet. Han skriver i sin faste spalte i avisa om hvor viktig det er med forutsigbar lav strømpris. Helle diskuterer kort forholdet mellom strømpris og naturvern, der han peker på at lav strømpris vil gjøre det mindre attraktivt å bygge ut vindkraft på land. Men når det gjelder energisparing og ENØK, nøyer han seg med én setning: «En bør også aktivt gå inn for tiltak som kan sørge for storstilt energisparing og energiøkonomisering i samfunnet.»

Helle har et poeng i at lave strømpriser tar bort det økonomiske argumentet for vindkraft på land. Men han nevner ikke at en strømpris på 30-35 øre også effektivt fjerner mye av motivasjonen for den enkelte til å investere i ENØK-tiltak – nemlig å spare penger. Erfaringene viser jo at snakk om ENØK forblir nettopp snakk, så lenge strømprisen er lav. Da prisen fór til himmels for et par år siden, økte interessen for strømsparing kraftig. Men da prisen sank igjen, godt hjulpet av en svært raus strømstøtte som dessverre premierte høyt forbruk, forduftet investeringslysten.

En kan sjølsagt gjøre mye med Enova og andre virkemidler, men om den enkelte knapt ser noen økonomisk gevinst ved å investere i energisparing, så blir interessen deretter.

«Det er med Enøk som med været – alle snakker om det, men ingen gjør noe med det»

Naturvernforbundet vedtok på landsmøtet forrige helg å arbeide for et prissystem for strøm som stimulerer til strømsparing. Det er åpenbart ikke en pris på 30-35 øre, men heller ikke en pris på 2 kroner med dagens strømstøtte. Den er nemlig – som NRK har vist – slik utformet at folk i Holmenkollen får mye mer strømstøtte enn folk på Rena, og samtidig sparer mindre på strømmen når den er dyr. Strømstøtten må derfor ha en klokere innretning.

Kravet om lav strømpris er svært forståelig, spesielt fordi strøm er et basisgode vi alle har bruk for. Derfor tar høy strømpris en mye større del av budsjettet til folk med lav inntekt enn velstående folk, sjøl om de siste oftest har betraktelig høyere forbruk.

Men det er med ENØK som med været – alle snakker om det, men ingen gjør noe med det. Og det blir heller ikke gjort noe så lenge strømprisen er lav eller beveger seg som en jo-jo. Derfor trenger vi forutsigbare og høyere strømpriser – på en rettferdig måte. Det forslaget som står sterkest i Naturvernforbundet, er at en høyere strømpris bør kompenseres til den enkelte med et likt beløp til hver, slik at den ikke er koblet til den enkelte sitt forbruk. Om du da klarer å spare på strømmen, vil du ikke tape strømstøtte, men beholde den. Og storforbrukere vil ikke få mer strømstøtte enn småforbrukere – de vil bare få kompensert litt av forbruket, mens småforbrukere vil få kompensert en stor del og kanskje hele forbruket, avhengig av innslagspunkt og mengdebegrensning.

Uansett hvordan vi innretter oss, er det utvilsomt at prisen på energi er en avgjørende faktor for etterspørselen. Oppgaven blir uoverkommelig om ikke prisen på fossil energi blir så høy at etterspørselen går ned. Det kan bare skje om det gjøres på en rettferdig måte. Men også prisen på fornybar energi må opp, slik at ikke etterspørselen vokser til uendelige høyder. Tvert om – energi er en begrenset ressurs, og må prises slik at det ikke sløses. Derfor sier Naturvernforbundet nei til billig strøm som et mål i seg selv, og ja til effektive ordninger som bidrar til energisparing på en rettferdig måte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Retting

Ingen oppsi­gelser

Klassekampen har intervjua meg og andre om kutt i tilskotet til Fair Play Bygg 28. juli. Artikkelen er god og opplysande. Men overskrifta er ikkje dekkande for det eg har sagt til journalisten. «Vurderer å si opp ansatte» heiter overskrifta. Klassekampen har ikkje grunnlag for dette. Det eg har sagt er at vi må ta ned aktiviteten dersom vi ikkje får erstatta kutta i offentlege tilskot, kutte utgifter og så bortetter.

Boligpolitikk

Fakta­re­sistens på venstre­sida

Skjønner venstresida hva som foregår i leiemarkedet? Etter å ha hørt en fersk podkast fra Manifest Media, er jeg i sterk tvil. Forrige uke ble den nyeste episoden av miniserien Boligkampen lagt ut på Mimir & Marsdals podkast. Her diskuterer Arbeiderpartiets Agnes Nærland Viljugrein dagens leiemarked med Manifest Analyses Astrid Hauge Rambøl, moderert av programleder Kristine Sørheim. De to er uenige om en del, men når det gjelder beskrivelsen av dagens leiemarked, virker de samstemte. Spørsmålet er om denne beskrivelsen stemmer overens med de harde boligfakta på bakken. Gjennomgangstonen er at «noen tjener seg rike» på boligspekulasjon, og det må man gjøre noe med. Programleder Sørheim bringer inn det faktum at antall leieboliger synker, men dette ser ut til å være mindre viktig for debattantene. «De som tjener de store pengene, det er disse utleiegigantene, de som eier kanskje mange hundre boliger,» sier Rambøl. Men den aller største av disse, Heimstaden, som eier mellom fire og fem tusen leiligheter, de fleste i Oslo, har nå gjort om 3500 av disse til borettslag, og selger dem enkeltvis. Terrenget har endret seg, men Manifest Analyse tviholder på kartet fra 2019, året da antall sekundærboliger begynte å synke. Den gang var begrunnelsen fra investorer at boligprisene var blitt så høye at det å kjøpe bygårder eller enkeltleiligheter for utleie, ikke ville lønne seg. Og dette var altså to år før renta begynte å stige.

Vitenskap

Peer og tekno­lo­gien

På søttitallet var vi en gruppe realister ved Universitetet i Tromsø som med dårlig resultat forsøkte å overbevise våre venner innen humaniora og samfunnsvitenskap om at den teknologiske utviklingen kom til å akselerere og dermed få stor innvirkning på samfunnet og dermed også deres fagområder. Snarere enn å erkjenne problemet, ble vi ofte møtt med kokettering over egen uvitenhet. Knausgårds essay og påfølgende diskusjon i Klassekampen tyder på problemstillingen fremdeles er aktuell. I diskusjoner med mine gamle humanistvenner på søttitallet brukte jeg ofte følgende sitat fra en relativt kjent avdød forfatter for å vise at noen av de gamle humanistgutta hadde god peiling på den nyeste teknologien: Peer: Sig selv? Sogner det slags folk under Dem? Den magre: Som det falder seg; porten staar iallfald paa klem. / Husk paa, man kan vaere paa to slags vis sig selv; vaere vrangen eller retten af kjolen. De ved, man har nylig fundet paa i Paris at goere portraetter ved hjelp av solen. Enten kan man billeder direkte give, eller ogsaa de saakalte negative.