Merethe Frøyland skriver i Klassekampen 9. november at hun som leder for Naturfagsenteret ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av at skolen tømmes for innhold til fordel for vage kompetansemål. De ulike skolefagene rammes på ulike måter og i ulik grad av at innholdsbeskrivelser er erstattet av mål for hva elevene skal kunne gjøre. Naturfag er nok blant fagene som i minst grad betinges av gitte kompetansemål. Likevel vet vi at også naturfaglærere opplever kompetansemålene i LK 20 som vage, ettersom de rommer mye uspesifisert fagstoff som tidligere var spesifisert gjennom mange mål.
Læringsmål med høy abstraksjon forutsetter at lærerne forstår hva hvert enkelt læringsmål innebærer, og kan undervise slik at dette dekkes. I tillegg stilles det krav til lærerne om at det skal være progresjon og sammenheng mellom disse abstrakte målene. At lederen for Naturfagsenteret mener å ha god forståelse for dette er fint, men mange lærere opplever det som en stor utfordring at de synes å ha stadig mindre konkrete beskrivelser av hva de skal undervise i, samtidig som man er nødt til å fokusere på kompetansemål det er vanskelig å realisere uten konkret innhold.
Når Frøyland hevder at vi skal være glade for kompetansemålene, siden de «inviterer til mer elevinvolvering», så tror vi kanskje at hun har misforstått vår kritikk av de kompetansebaserte læreplanene. For å oppklare: Vi er på ingen måte imot at læreplanene skal inneholde beskrivelser av hva elevene skal gjøre, men vi mener at dette må gjøres innenfor rammene av en innholdsbasert læreplan. Det er en misoppfatning at innholdsbaserte læreplaner er basert på tanken om at passive elever skal fylles med kunnskap – som tomme kar – mens kompetansebaserte planer gir større rom for elevaktivitet. Tvert imot gir innholdsbaserte planer rom for å styrke både kunnskapen elevene skal tilegne seg og ferdighetene de trenger for å kunne forstå og skape selvstendig mening av denne kunnskapen.