Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLæreplaner

Svar til Frøyland

Merethe Frøyland skriver i Klassekampen 9. november at hun som leder for Naturfagsenteret ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av at skolen tømmes for innhold til fordel for vage kompetansemål. De ulike skolefagene rammes på ulike måter og i ulik grad av at innholdsbeskrivelser er erstattet av mål for hva elevene skal kunne gjøre. Naturfag er nok blant fagene som i minst grad betinges av gitte kompetansemål. Likevel vet vi at også naturfaglærere opplever kompetansemålene i LK 20 som vage, ettersom de rommer mye uspesifisert fagstoff som tidligere var spesifisert gjennom mange mål.

Læringsmål med høy abstraksjon forutsetter at lærerne forstår hva hvert enkelt læringsmål innebærer, og kan undervise slik at dette dekkes. I tillegg stilles det krav til lærerne om at det skal være progresjon og sammenheng mellom disse abstrakte målene. At lederen for Naturfagsenteret mener å ha god forståelse for dette er fint, men mange lærere opplever det som en stor utfordring at de synes å ha stadig mindre konkrete beskrivelser av hva de skal undervise i, samtidig som man er nødt til å fokusere på kompetansemål det er vanskelig å realisere uten konkret innhold.

Når Frøyland hevder at vi skal være glade for kompetansemålene, siden de «inviterer til mer elevinvolvering», så tror vi kanskje at hun har misforstått vår kritikk av de kompetansebaserte læreplanene. For å oppklare: Vi er på ingen måte imot at læreplanene skal inneholde beskrivelser av hva elevene skal gjøre, men vi mener at dette må gjøres innenfor rammene av en innholdsbasert læreplan. Det er en misoppfatning at innholdsbaserte læreplaner er basert på tanken om at passive elever skal fylles med kunnskap – som tomme kar – mens kompetansebaserte planer gir større rom for elevaktivitet. Tvert imot gir innholdsbaserte planer rom for å styrke både kunnskapen elevene skal tilegne seg og ferdighetene de trenger for å kunne forstå og skape selvstendig mening av denne kunnskapen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nasjonalmuseet

Nasjo­nal­mu­seet og kunsten å høste fruktene av andres arbeid

Nasjonalmuseets nye ‘performancesatsing’ er nok et eksempel på hvordan museets sponsorpolitikk suger krefter ut av et utarmet norsk kunstliv. Det tiårige programmet «I øyeblikket» er resultat av en ny avtale, denne gangen med Lise M. Stolt-Nielsen, rederiarving, kunstsamler og trustee ved MoMA PS1. Sammen med to representanter for hennes familie skal direktøren ved Neue Nationalgalerie i Berlin, Klaus Biesenbach, og to kuratorer fra museets fagstab stå for programmeringen. Stolt-Nielsen selv kan delta som observatør i utvalget, der museets egne representanter altså er i mindretall. Satsingen kommer etter at Nasjonalmuseet i flere tiår konsekvent har utestengt performancebasert kunst fra egen samling. Når pressemeldingen deres påstår at «Programmet fortsetter museets arbeid med performancekunst og fremhever performancekunst som en integrert del av Nasjonalmuseets samlede kunstuttrykk» er det tendensiøst på grensen til historieforfalskning.

Bemanningsbransjen

Som man roper i skogen...

NHO angriper i oppslag i Klassekampen 23. august De Facto-rapporten om erfaringene i byggebransjen i Oslo området etter innleieforbudet. Fra 2023 innførte regjeringa forbud mot innleie fra bemanningsbransjen i byggebransjen i Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Østfold. I denne perioden ansatte Skanska, Hent og Veidekke cirka 150 håndverkere fra bemanningsbransjen. De Facto-rapporten konkluderer etter registrering på 35 byggeplasser (gode data fra 25 byggeplasser) at innleieforbudet har ført til flere faste ansettelser hos entreprenører og under­entreprenører. Over 70 bemanningsforetak i 2017 og 2019 er ute fra byggeplasser i Oslo omegn. All forskning viser at den store bruken av innleid arbeidskraft fra bemanningsbransjen har resultert i produktivitetsnedgang i bygg og anlegg.

Israel og palestina

Handlings­ve­gring, ikke tostats­løs­ning, er problemet

Hallvard Birkeland kritiserer i Klassekampen 21. august utenriksminister Espen Barth Eides linje i Palestina-spørsmålet: «Snakket» om en tostatsløsning dekker over handlingslammelse. Birkeland har rett i at Israels grove folkerettsbrudd ikke må møtes med symbolpolitikk. Men i motsetning til ham mener jeg, under tvil, at politikk for en tostatsløsning ikke er ubegrunnet. Anerkjennelser av Palestina, med tostatsløsningen som ramme og visjon, har politisk og strategisk verdi forutsatt at Vesten samtidig griper inn mot folkemordet og krigsforbrytelsene nå. Hvis Frankrike, Storbritannia, Canada, Australia og flere gjør alvor av å anerkjenne Palestina i FN i september (noen med forbehold, riktignok) kan det øke presset på Israel. De vestlige anerkjennelsene kommer uansett sent, gitt situasjonen på bakken. Men en koordinert serie av dem kan likevel markere et linjeskifte verdt å gi en sjanse.