I det siste har jeg tenkt en del på forventninger, mer spesifikt forventninger i møte med en bok. En ting er hvor styrende – eller ødeleggende – de kan være for en leseopplevelse, en annen ting er hvor lenge de kan holde oss gående. En knapp, effektiv lovnad om spenning og mysterie, gnisten er tent og vi vil gjøre hva som helst – til og med lese en bok – for å finne ut av det. Leser man for barn, kan man se hvor raskt en slik gnist (det er virkelig en gnist, i øynene) lar seg tenne, og hvor verdifull den er, siden den jo uttrykker en tro på to ulike ting: 1) at du skal få forventningene innfridd og 2) at nettopp bøker er stedet å gå for å få forventninger innfridd.
«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.