Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Streik

Strikke­fare II

Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».

Utviklingspolitikk

«Du skal ikke begjære…»

Kirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.

Bydelsreform

Rødt på ville veier

Når Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.