Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Billedkunst

Et politisk røykteppe

Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonal­museet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Berg­jord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.

Andre verdskrig

Forklaring er ikkje forsvar

Dag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.

Innvandring

Snakk om økonomien, ikke innvand­ringen

Jo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.