Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Frp

Norsk nok?

Det er snart 17. mai, nasjonaldagen der vi feirer demokrati, frihet og Norge, og det har fått meg til å reflektere rundt hva det betyr å være norsk og den evig pågående innvandringsdebatten. Det er noe som egentlig alltid har vært til stede i mitt bakhode, noe jeg har følt på kroppen som en med innvandrerbakgrunn. Jeg har lenge prøvd å vise fram at jeg var «integrert», men har innsett hvor idiotisk det egentlig er. Hvorfor skal jeg viske vekk deler av meg selv, av min personlighet og identitet, bare for å passe inn hos idealene til noen få – som aldri kommer til å skjønne skaden de forårsaker når de spytter ut slike utsagn om innvandring? Jeg er ikke imot debatt om innvandring. Men når vi stadig ser den samme skadelige og lite konstruktive retorikken, som får folk til å føle seg som om de ikke er en del av samfunnet, så er det ikke rart at mange med innvandringsbakgrunn ikke orker å ta ordet. Når Frp reduserer mennesker til statistikk og økonomisk verdi, snakker om at pakistanere ikke bør få barn og når stortingsrepresentant Erlend Wiborg slår alarm om at «etniske nordmenn» blir en minoritet i sitt eget land (noe som henviser til «great replacement»-teorien), så skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er flere som tar til motmæle! Dette er den samme retorikken og det rasistiske tankegodset som har blitt brukt om og om igjen gjennom historien. Det er et dilemma at Frp kaller seg «partiet for folk flest» når de også anser en stor andel av landets befolkning som innvandrer og derfor ikke-norske. Det som skremmer meg mest nå er om Frp vil innføre remigrasjon i norsk politikk.

Fremskrittspartiet

Trumpisme, sier du?

I mandagens leder sammenligner Klassekampen Sylvi Listhaug med Donald Trump. Karakteristikken sier mer om avisens politiske ståsted enn om norsk politisk virkelighet. La meg i stedet snakke om noe konkret. I valgkampen 2025 publiserte Arbeiderpartiet en video med nestleder Jan Christian Vestre der Frp ble tillagt politiske standpunkter partiet ikke har. Videoen var villedende, og Ap måtte beklage offentlig. Nylig hevdet statsminister Jonas Gahr Støre at Frp vil svekke sykelønnen. Det er ikke sant, og det vet Støre. Dette er ikke politisk uenighet.

Fremskrittspartiet

Når rasisme blir «minus­va­ri­anter»

Da det ble kjent at en rådgiver i Fremskrittspartiet hadde omtalt norskpakistanere som «minusvarianter», var de rituelle fordømmelsene raskt på plass. Men bak indignasjonen skjuler det seg et langt mer urovekkende mønster: Den metodiske nedbrytingen av det språklige anstendighetsvernet. Det er i nølingen etterpå at alvoret ligger. Da Sylvi Listhaug omsider tok avstand, var det med en påfallende mangel på presisjon. Ordet rasisme satt langt inne; det måtte tvinges frem av det offentlige trykket. Det er nettopp her, i dette vakuumet mellom den utilslørte fordommen og den motvillige beklagelsen, at grenseforskyvningen finner sted. Dette er ikke utslag av språklig uforsiktighet eller isolerte glipper. Det ligner snarere en politisk praksis: Man siktet seg inn mot ytterkanten av det akseptable, sender ut en sonde av forakt, for så å trekke seg tilbake når motvinden blir for stri.