Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.