Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Norske verdier og menn med dårlig hukommelse

Jeg er så møkka lei av alle som jobber for å splitte folk – dele oss inn i de som hører til her, og de som ikke gjør det. Det er som oftest menn som drar opp diskusjonen om hvordan landet, sivilisasjonen og verdiene våre er i fare fordi folk fra andre land har slått seg til her. De kommer i flere forskjellige varianter – alt fra de med slips, utdannelse og intellektuelle begrunnelser for fordommene, til de med dårlig språk og reinspikka hat. Jeg betakker meg for å tilhøre dette «vi» som de mener å snakke på vegne av. Når det gjelder hvor tilbakeliggende en del nyankomne til landet er, har jeg et godt råd – les norsk kvinnehistorie. Norske kvinners rettigheter er ikke gamle, og de er ikke hogd i stein. Vi som har vært med i kvinnekampen siden 1970-åra, husker godt tida da 80 prosent mente homofile burde bekjempe legningen sin, det var utenkelig at lesbiske mødre skulle ha ansvar for barn, kvinnemishandling var noe folk trudde kun arbeiderklassemenn med alkoholproblemer dreiv med, hver fjerde brud var under tjue år, barn født utafor ekteskap blei kalt «uekte», pornoblader var til salgs i dagligvarehandlene, og mange syntes det gikk på æra løs når kona tok lønna arbeid. I 1968 døde ei kvinne av ulovlig abort, det siste dødsfallet vi veit om. Mange av oss som blei aktive i kvinne­kampen, var rundt tjue år da. Å kritisere de norske verdiene og den norske kulturen som herska på den tida, vakte stor motstand, og den gang som nå kom det advarsler om hvor farlig utviklinga var.

Sykelønn

Syssel­setting og sykelønn

I Klassekampen 16. januar viser forsker Ola Innset til at Norge har høy sysselsetting, og at den gode og rettferdige sykelønnsordningen gjør at flere holder seg innafor arbeidslivet. Høyere sykefravær er prisen for den høye (norske) sysselsettingen, sier han. Som leser vil man anta at Innsets utsagn bygger på forskning hvor sysselsettingsraten i Norge er sammenliknet med andre relevante land hvor sykelønnsordningene er mindre sjenerøse og sykefraværet lavere. Men det er åpenbart ikke tilfelle. Ifølge OECD svinger sysselsettingsraten (15–64 år) i Norge rundt samme nivå som i Sverige, Danmark og Tyskland, og den er markant lavere enn i Nederland, Sveits, Island og New Zealand – alle land hvor sykefraværet er betydelig lavere enn i Norge. Det særnorske høye sykefraværet kan altså ikke tilskrives den høye sysselsettingen, hvor vi lå på sjuende plass i OECD i 2024. Det er heller ikke slik Innset sier, at sykelønnsordningen gjør at flere beholder en fot innenfor arbeidslivet i Norge.

Carl schmitt

Rørete om Schmitt

Bjørgulv Braanen har eit uvanleg rørete intervju med Marius M. Kjølstad om Carl Schmitt og Hans Kelsen (Klassekampen, 16. januar). Han siterer Kjølstad på at Kelsen «framstår som en langt meir relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør». Det kan neppe vere tvil om at Kjølstad har rett i dette av den enkle grunnen at Schmitt var mot parlamentarisk demokrati! Ein som er mot parlamentarisk styre kan neppe vere ein demokratitenkar – det seier seg sjølv. Schmitt er likevel av interesse fordi han først og fremst var ein statstenkar, og fordi idéane hans står fram som meir ærlege om korleis statar opptrer enn alle teoretikarar for konstitusjonelt demokrati. Ein stat er i sitt vesen ikkje demokratisk, etter Schmitts syn.