Fellesforbundet, Avdeling 5 har delt denne artikkelen med deg.

Fellesforbundet, har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSykelønn

Ikke legg byrden på de ansatte

I forhandlingene om ny IA-avtale stilles det ultimatum. Høyresiden tar til orde for kutt i sykelønnsordningen og viser til land med andre arbeidslivsforhold vi ikke kan sammenlignes med.

Å svekke denne ordningen vil særlig ramme arbeidstakere i privat sektor, for eksempel industri, varehandel og transportbransjen, som ofte ikke har de samme sikkerhetsnettene som offentlig ansatte eller arbeidstakergrupper som har det som en del av sine ansettelsesvilkår at de skal ha full lønn i fraværs­perioden, og som i stor grad er høytlønnede. For mange av dem som ikke har gunstige ordninger, er sykelønnsordningen en kritisk garanti for økonomisk trygghet ved sykdom. Det er altså våre medlemmer en går til angrep på.

Sykefraværet skyldes faktisk ofte arbeidsrelaterte helseskader og arbeidsforhold som arbeidsgiverne har ansvar for. Over tid har vi sett hvordan høyt arbeidspress, dårlige arbeidsmiljøer og utilstrekkelig tilrettelegging bidrar til å øke sykefraværet i arbeidslivet. Å svekke sykelønnsordningen vil i praksis straffe arbeidstakere for problemer som ofte skyldes dårlige arbeidsforhold.

«Det er våre medlemmer en går til angrep på»

I stedet for å stramme inn på rettighetene til de ansatte bør vi sørge for å sette inn tiltak for å sikre at arbeidsgivere tar sitt ansvar på alvor. Dette kan blant annet innebære bedre arbeidsmiljøtiltak, tilrettelegging og tiltak for å forebygge belastningsskader og psykiske plager. Den eneste effekten vi har sett i bedriftene er dårligere oppfølging av de syke. Bedriftene har fått marsjordre fra NHO om å bestride sykemeldinger uansett hva som er grunnen. Om det er det som skal være IA-avtalen, så vil ikke vi ha den.

Vi krever derfor at regjeringen avviser alle forslag om kutt i sykelønnsordningen og i stedet styrker fokuset på tiltak som kan redusere sykefravær ved roten: gjennom bedre arbeidsforhold. Å legge byrden på de ansatte er urettferdig og lite bærekraftig, spesielt for de mange i privat sektor som allerede står uten omfattende sikkerhetsnett. Vi er lei av at arbeidsgivere snakker om sykefravær som den enkeltes problem, totalt blottet for innsikt i at det ofte er arbeidsgiverne selv som er grunnen for fraværet.

Skulle Høyre, Venstre og Frp sammen med sine gode venner i NHO få gjennomslag for å ramme de sykemeldte, blir nok nestemann ut pensjonister og uføre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.