Essay

Høy i hatten

Torgny Amdam tenker høyt – alene og sammen med andre – om instrumentbruk. Denne uka er hi-haten under lupen.

Prikker løs: Torgny bak trommesettet under en konsert på Blitz i 1995. Foto: privatPrikker løs: Torgny bak trommesettet under en konsert på Blitz i 1995. Foto: privat

Hi-haten er liksom over alt, og er en nyttig orienteringsmarkør i lydbildet. Den er det pirrende, lukkede tikket som stikker ut av låtene i klubbmusikken eller i rapbeats, for ikke å snakke om fornemmelsen den gir av en mektig, brusende elv i rockemusikkens åpne hi-hatslag. Hi-hat skaper også dynamikk, som i klassisk funk-musikk, med lukket, halvåpen, lukket, så åpen – for ikke å snakke om swhoopet (!) fra måten pedalen lukker hatten rett etter et slag med stikken. Sett på klassikeren «There’s a Riot Goin On» av Sly & The Family Stone, og hør prakteksempelet på et deilig sprettent, sjangerdefinerende swhoop.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.