Essay

Høy i hatten

Torgny Amdam tenker høyt – alene og sammen med andre – om instrumentbruk. Denne uka er hi-haten under lupen.

Prikker løs: Torgny bak trommesettet under en konsert på Blitz i 1995. Foto: privatPrikker løs: Torgny bak trommesettet under en konsert på Blitz i 1995. Foto: privat

Hi-haten er liksom over alt, og er en nyttig orienteringsmarkør i lydbildet. Den er det pirrende, lukkede tikket som stikker ut av låtene i klubbmusikken eller i rapbeats, for ikke å snakke om fornemmelsen den gir av en mektig, brusende elv i rockemusikkens åpne hi-hatslag. Hi-hat skaper også dynamikk, som i klassisk funk-musikk, med lukket, halvåpen, lukket, så åpen – for ikke å snakke om swhoopet (!) fra måten pedalen lukker hatten rett etter et slag med stikken. Sett på klassikeren «There’s a Riot Goin On» av Sly & The Family Stone, og hør prakteksempelet på et deilig sprettent, sjangerdefinerende swhoop.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.