Det er tungt å bare gå og kjenne avmakt. Å bare tenke på seg og sitt. Å sitte på trikken og se ned, som alle andre, på elendigheten som flimrer inne i mobilen. Barna som skriker i Gaza, isbreene som sklir ut i havet. Hvis man ikke gjør noe, føles det som om man kveles.
Plutselig skjønte jeg hvordan fyren fra Timbro hadde råd til å spandere øl på meg.
Sånn går det i Det ville vesten, unnskyld, Sverige
