Akkurat nå

Blå kulepenn

Biffen

Da jeg var tenåring, tok min nå avdøde far meg med til politistasjonen for å fikse nytt pass. Han leverte fullmakta skrevet med sort kulepenn av mora min til dama i skranken, og ble lettere provosert da han få sekunder etter fikk den i retur. «Jeg kan ikke vite om denne er ekte eller en kopi», sa dama, og la til: «Det står med liten skrift nederst på sidene våre at fullmakter må være skrevet med blå kulepenn».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Gammelost

Nå er jeg en spiser av gammelost. Ikke en som spiser gammelost, men en spiser av gammelost. Eller kanskje gammelostspiser, om du vil. Det hele begynte i det herrens år i år, da jeg begynte å spise gammel­ost på knekkebrød med plommesyltetøy. Men det er en løgn. Det hele begynte en gang i vikingtiden da et av menneskeslektens glemte genier syrnet skummet kumelk i flere timer. Samme geniet, eller et fellesskap av genier, varmet ostemassen dagen derpå, silte den og pakket den i en form før den igjen ble kokt i mysen.

Tusten

Ung

Jeg er en ung person. En kollega påpekte dette i et møte nylig. Hele fire ganger (tre om man er raus). Jeg er ikke sint eller indignert, men det fikk meg til å undre. Hva vil det si at jeg er ung? Kollegaen mente nok, og ville nok at andre skulle se, at min formodentlig vigorøse væremåte innebar også en manglende evne til å forstå de faglige poengene i diskusjonen. Jeg vil ikke motivspekulere egentlig, men jeg oppfattet det slik.

Tusten

Innflyt­tarar ut av det blå

Det har flytta inn eit par i leilegheita mi. Faktisk tok det ei stund før eg oppdaga det. Ikkje at det hadde flytta nokon inn, men at det var eit par det var snakk om. Førebels er dei namnlause, men dei to flugene verkar å vere gode vener. Kvar kveld kvilar dei på porselensflisene på det danske kaffibordet mitt. Nærmast som kolibriar fyk dei hit og hit, tullar med kvarandre og pustar ut på ei armlengdes avstand. Menneskearmar, altså.

Kvarg Nikolai Svartaasen