Akkurat nå

Natt på hotellet

Ruby Tuesday

Nylig tilbrakte jeg noen netter på hotell. En kveld, da jeg lå antrukket i pysjen under dyna, banket det på døra. Jeg gikk for å se hvem det kunne være, men utenfor var det ingen. Kanskje brukte jeg for lang tid på å komme meg til døra, tenkte jeg og gikk ut for å se om vedkommende kunne ha beveget seg nedover gangen. Før jeg visste ordet av det smatt døra igjen bak meg, og jeg sto ensom i hotellkorridoren uten nøkkelkort. Det var ikke annet å gjøre enn å ta halen mellom bena og gå ned de fem etasjene til resepsjonen, iført pysj og bustehår.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Syrinsinne

Eg finn meg sjølv i stadig vekk å vere sint på ting andre likar. Ting som vert symbol på alt som er gale med andre menneske. Denne våren har eg vore sur på syrinar. Eg veit ikkje sikkert, og skal google det snart, men eg meiner å ha høyrt at syrinar ikkje er så bra for floraen, eller kva ein skal kalle det, for det biologiske mangfaldet, for biene, noko slikt, eller kanskje alle tre. Det gir meining for meg at noko som ser så bra ut, luktar så godt, som er overalt, ikkje minst i dei små, velstelte vestkant-hagane i Oslo, at noko så vakkert og velduftende (lest med parodisk, gamaldags Frogner-sosiolekt) umogeleg kan vere berre bra. Og jepp, herregud, her er det! «Vakker, men farlig», er tittelen på ein tekst om syrinen på nettsida til Naturvernforbundet. Vanleg syrin (Syringa vulgaris) vurderast som ein alvorleg trussel mot det biologiske mangfaldet i Noreg. Planta har hamna i kategorien «svært høg risiko» på Framandartslista fordi han fortrenger sårbare, stadeigne artar.

Smørbukken

E d så nøye?

«E d så nøye då?» sa min mor ofte i oppveksten. Likevel var det mange ting som var nøye hjemme hos oss. Særlig gjaldt det språk og dialekt. Det het undikk, ikke truser, det måtte jo alle forstå at var et mer presist ord. Men vi «mast» aldri noe: «Mast finnes på båter. Du har mistet skoen din, du mast ‘an ikke.» Hos oss både spilte vi og så på fotball. Men vi heiet ikke på Manchester United.

Ulvemor

Farvel

Denne uka var jeg i begravelse til en mann som forsvant for tidlig, som de som sto ham nær hadde håpet å ha ved sin side i minst ti år til (om vi skal forholde oss til gjennomsnittlig levealder). Det ble en vond, men også vakker dag, faktisk så vakker at jeg på et tidspunkt måtte klype meg selv i armen og minne meg selv på at jeg var i en begravelse. Jeg tok meg dessuten i å tenke at dersom man først må ha en begravelse, så var dette en vanskelig forestilling å toppe. Til en svært framtidig anledning gjorde jeg derfor noen mentale notater. Her er noen punkter til inspirasjon: Ingen kleskode. Et helt begravelsesfølge i svart blir man nitrist av. Finn fram sommerkjolene, glitterveskene, de slitne joggeskoene og den skjorta du alltid får komplimenter for.

Fia