Dagboka

Familie

Aleksander Åsnes

Amazon-gründeren Jeff Bezos har kjøpt Washington Post og er eineeigar av avisa. Den siste veka har han fått mykje kritikk for at han nekta leiarskribentane i avisa å skrive ein leiar som oppmoda om å røyste på Kamala Harris. Det er jo mykje som er skremmande ved at ein enkeltperson kan eige ei avis, men på nokre måtar er det enklare å forhalde seg til enn eit reint kommersielt børsnotert eigarskap, slik vi har i Noreg med Schibsted.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

På post

Elektronisk mail har for lenge siden overtatt kommunikasjon, og vanlige brev og postkort er blitt en sjeldenhet. Men Posten gir seg ikke. I går kom det ut en ny serie på fire vakre frimerker. I anledning Friluftslivets år 2025 har Posten Norge bedt folk sende inn turbilder. Fire motiv, alle tatt av kvinnelige fotografer, er plukket ut til å pryde de nyeste frimerkene. Her er blomster i Aure, kajakktur i Årdal, bålkos ved Randsfjorden og fjell i vinterdrakt i Stryn. Det siste frimerket er nummer 2146 siden det første norske frimerket kom ut i 1855. Mens de gamle norske frimerkene er enkle å skaffe for samlere, siden opplaget var høyt og bruken stor, er det å skaffe et moderne nytt frimerke til sin samling nærmest umulig. Det samlere da gjør, er å dra på postkontoret, der de finnes, og kjøpe nye merker. Noen vil ha dem stemplet, andre ustemplet, og så puttes de inn i samlingen. Dyrt, men snart eneste mulighet. Og hvem tjener på samlerne? Jo, Posten. Men det skal Posten Norge ha.

Ole Magnus Rapp

En høyere himmel

Flere melder seg inn i en fagforening. Og stadig flere melder seg inn i et tros- og livssynssamfunn. 53 prosent av dem som har et yrkesaktivt liv, er fagorganisert. 75 prosent av befolkningen har organisert sine mer eller mindre religiøse liv – fra vugge til grav. LO har1,026 millioner medlemmer. Den norske kirke har 3,45 millioner. De er de største organisasjonene i landet. Forholdet dem imellom er motsetningsfylt. Samtidig spenner de – på hvert sitt vis – en høyere himmel over vårt daglige strev for vårt daglige brød.

Åse Brandvold

Kraft/krig

Det skal godt gjøres å hitle debatten om bygging av kraftkabler i Norge, men det er ikke umulig. Energikommisjonens hovedbudskap var mer kraft og mer overføringsnett. Altså omtrent den samme ambisjonen for norsk kraftsektor som den tyske okkupasjonsmakta hadde i 1940. Under krigen sørget tyskerne for en fordobling av overføringskapasiteten i Norge. Også vannkraftproduksjonen ble økt, samtidig som tyskerne tok kontroll over norske aluminiumsverk, med mål om å forsyne Luftwaffe med stadig mer aluminium til sine stukaer og sine BF 109-jagerfly. … men før noen lager en «det er det jeg alltid har sagt»-post på Facebook basert på min uvørne reductio ad Hitlerum – la meg innrømme at det bare er et sleipt grep for å lokke leserne videre i teksten. Det er også litt dårlig gjort mot Ivar Sekne og Lars Thue som i 2011 sto bak «De temmet vannet», en ypperlig skrevet og bildelagt bok om Statkrafts tekniske kulturhistorie, som jeg har stående i hylla på kontoret og leser i etter innfall. Denne gangen var det kanskje den snikende følelsen av førkrigstid som fikk meg til å bla opp om perioden 1906–1945. Varierende konjunkturer på 1920- og starten av 1930-tallet ga labil økonomi, men krigsforberedelsene i Europa utover 30-tallet ga økonomisk opptur både for kraftkrevende industri og etterspørselen etter strøm.

Bjørn S. Kristiansen