Akkurat nå

Norsk

Da jeg for mange herrans år sida flytta til England for å studere, fikk jeg raskt en kompis som jeg mistenker var mer interessert i mine skandinaviske aner enn i personligheten min. Dog var jeg ung, usikker og aleine i et nytt land, så jeg tok det jeg kunne få av vennskap. Denne nye kompisen studerte nemlig arkeologi og hadde en nesten skummelt stor interesse for vikinger og dermed også Norge.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Brevene

Nylig fant vi noen brev som ble skrevet i 1961/62, da min eldste søster gikk på framhaldsskole i ei nabobygd i nord. Hun var 14–15 år og bodde på hybel. Hun spiste middag hos hybelvertinna, men annen mat holdt hun sjøl. Mamma skriver omsorgsfullt «hvordan har du det, gullungen min», skryter av gode karakterer og spør stadig om søster mi har nok mat og lommepenger. Brevene er fulle av meldinger om hva slags godsaker mamma sender: tre appelsiner, fastelavnsboller, wienerbrød, pepperkjeks. Og brød som er bakt samme dag som pakka blir sendt «for at de skal være så ferske som mulig». Mamma strikket for salg, så noen ganger er det instrukser om hvem som skal ha strikkeplaggene hun sender med. «Du skal få de pengene som jeg skal ha for kofta til lommepenger, så slipper jeg å sende noe».

Myras gull

Jeg er vokst opp i ei bygd med mye myrer og mye fjell, og dermed også mye moltebær. Googler du «multe» får du svar av typen «Multe kalles ‘myras gull’. Bæret vokser på myr og i fjellet over det meste av landet, og reglene for hvor du får plukke, er strengere her enn for andre bær.» Reglene for plukking av molter har tradisjonelt vært svært så strenge, ikke minst i nord, der bare de som eide moltemyrene kunne plukke der. Da jeg vokste opp, var det knapt lov å putte et bær i munnen hvis man gikk over annen manns eiendom. Man voktet myras gull. Molteteigene på egen eiendom fikk vi tidlig lære oss. Det var Storvassaksla, Kjelen, teigen innafor Litjvatnet, som krevde dagslange ekspedisjoner.

Lesersken

Jeg har som vanlig tilbrakt sommeren i nord. Været var begredelig i år. Naturen sjølsagt like vakker som alltid. Bare synd at man oftest ble veldig våt av å gå ut i den. Jeg brukte drittværet til å lage bibliotek på låven på barndomsgården. Mens regnet silte ned utendørs malte jeg vegger, gulv og bokhyller i engelsk bibliotekgrønn og pakket ut det anselige lasset med bøker jeg sendte nordover i forfjor på høsten, før jeg flyttet til ei mindre leilighet i fjor vår. Dette var alle bøkene jeg ikke hadde plass til i Oslo lenger og ikke hjerte til å kvitte meg med. Det var mange bøker å ta av.