Norsk

Buongiorno!

I slutten av august skulle jeg bestille et glass vin og en øl til min kjære og meg på en kafé – som eierne nok vil insistere på å kalle en bistro – i nabolaget Haga i Sveriges nest største by Göteborg. Det var en travel lørdag, og vi var heldige som hadde kapret et bord på uteserveringen som vendte ut mot en brosteinsbelagt plass, hvor turister i alle slag og fasonger streifet forbi. Noen av dem i et rasende tempo på vei til neste gjøremål eller attraksjon. Andre slentrende langsomt hånd i hånd gjennom det gamle arbeidsstrøket med treetasjes treboliger i samme fargekode uten et annet mål enn finne et sted å sette seg ned. «Buongiorno!» smalt det fra servitøren idet jeg nærmet meg baren for å bestille. Hilsenen satte meg fullstendig ute av spill. Trodde hun at jeg var italiensk? Eller var det kanskje en annen gjest hun henvendte seg til? Perpleks og satt ut, men med et iboende ønske om å løse situasjonen på en elegant og verdensvant måte, stotret jeg ut et usikkert «eeh buongiorno» før jeg slo over til engelsk i det som må ha vært et instinktivt forsøk på å innta rollen som dum turist.