Boligsparing

«Rike barn låner best», skriver Johannes Bennetzen i den nye boka «Norske skyldnere». Og slik er det jo – akkurat som barn av høyt utdannete gjør det best på skolen. I Norge har vi boligspare­ordningen BSU for å hjelpe ungdom fra alle samfunnslag til å spare opp egenkapital til boligkjøp. Siden innføringen av BSU i 1992 har andelen unge som bruker ordningen økt betydelig, med en nedgang de siste årene. Årsaken er at den rødgrønne regjeringen har gjort ordningen mindre gunstig, ved at skattefradraget er redusert fra 20 til 10 prosent. Likevel er BSU fortsatt den beste måten for unge å spare til bolig.

Noen ungdomspolitikere på venstresida vil fjerne BSU fordi barn av foreldre som tjener godt, i noe større grad bruker ordningen. De sparer også i større grad maksbeløpet på 27.500 kroner årlig. Mange har ikke to tusen kroner å avse i måneden, men må nøye seg med mindre. SSB-tall fra 2016 viser at blant firedelen som tjener minst, bruker 32 prosent ordningen, mot 48 prosent for dem som tjener mest. Samtidig er det noen interessante geografiske forskjeller. Sogn og Fjordane er det fylket hvor størst andel unge, nesten 50 prosent, sparer i BSU. Så følger Rogaland, Vest-Agder, Hordaland og Møre og Romsdal. Det er liten grunn til å tro at dette først og fremst er rikfolks barn.

Den sosiale boligbyggingen med husbankfinansiert boligsamvirke i etterkrigstida har gått tapt. Boligmarkedet har løpt løpsk. Det er det all grunn til å gjøre noe med, men det hjelper ikke på de urettferdige klasseforholdene å skrote en gunstig spareordning, som gir flere en sjanse til å spare opp egenkapital. Ja, bedrestilte bruker i noe større grad ordningen, men det er knapt noe argument for å fjerne den – snarere å forbedre den. Studenter fra familier med lite utdanning benytter seg også i mindre grad av Lånekassen. Men lån og stipend bør ikke skrotes av den grunn. I stedet bør flere oppmuntres til å søke. Rikfolks barn kommer seg inn på boligmarkedet uansett. Ved å fjerne BSU gjør vi det litt vanskeligere for dem som sliter med å finansiere en bolig. Målet er et samfunn uten bolignød og klasseskiller, men i mellomtida skal ungdom ha tak over hodet. Derfor er det ingen grunn til å gjøre det beste til det godes fiende.