I januar 2019 stengte Nasjonalgalleriet i Oslo dørene for godt. Malerier og skulpturer ble pakket ned og sendt på lager, mens endedestinasjonen – det nye Nasjonalmuseet – ble reist på Vestbanetomta. Over tre år tok det fra de ansatte låste dørene i det gamle bygget for siste gang til de tok imot besøkende i nye lokaler. Det må tidvis ha vært frustrerende for de ansatte, men midlertidige byggeperioder er nettopp det – midlertidige. På plass i et nytt museum går livet videre.
Erfaringen står i sterk kontrast til krisebeskrivelsene Nationaltheater-sjef Kristian Seltun kommer med når finansministeren ber om en raskere og rimeligere rehabilitering av teaterets falleferdige bygg, som kan starte umiddelbart. Teatersjefen ivrer for et delvis underjordisk nybygg på Tullinløkka, med en prislapp på ti milliarder kroner og byggetid på 18 år. Trygve Slagsvold Vedum har bedt om at en kvalitetssikring av Statsbyggs utredning også må undersøke et minimumsalternativ til tre milliarder, eventuelt også et mellomalternativ med noe mer modernisering av hovedscenen til fem milliarder. Et nedskalert prosjekt vil kunne samle politisk flertall på Stortinget, og dessuten vil rehabiliteringen bare ta fem år.
Ifølge Seltun innebærer en slik plan masseoppsigelser. «Enhver som har satt seg inn i denne saken, vil se at dette er en nedleggelse av Nationaltheatret», sier han på kultursidene i dagens avis. Seltun har egen institusjon med seg. Det er kanskje ikke så rart, for Tullinløkka-alternativet innebærer at de får siste skrik innen moderne sceneteknikk på en nybygd tilleggsscene og full oppgradering av det historiske bygget i Spikersuppa – uten opphold i spilleplanen.
Andre, mer politisk rutinerte kulturledere enn Seltun kaller planen lite realistisk. «Jeg ser på prislappen og tenker at dette er helt hinsides», var reaksjonen til tidligere Nationaltheater-sjef Ellen Horn da Statsbygg la fram Tullinløkka-utredningen i sommer. Tidligere styremedlem ved Nationaltheatret William Nygaard rykket på Facebook ut med støtte til Vedums nedskalerte alternativ mandag.
Tidligere direktør for Norsk Folkemuseum Erik Rudeng mener også det beste er en raskere og billigere rehabilitering av det historiske hovedbygget i Spikersuppa. I et innlegg her i avisa tidligere i høst skrev han at Nationaltheatret kan lære av Théatre de la Ville, det store Sarah Bernhardt-teateret i Paris, som holdt stengt i seks år. I den perioden brukte teateret alternative leiescener og reiste på turneer rundt i Frankrike. Rudeng kaller teaterplanen til ti milliarder «illusorisk» og en avsporing fra det viktigste: å få restaurert det historiske hovedbygget fra 1899, tegnet av Henrik Bull.
Finansminister Vedum er ikke bare kritisk til prisen på det dyre Tullinløkka-alternativet, men også til at en byggeperiode på 18 år vil være en stor belastning på bykjernen. Enhver som har forsøkt å ferdes i hovedstadens bykjerne i det siste, har erfart hva han snakker om. Utbyggingen av regjeringskvartalet er ikke bare en utgiftspost av de sjeldne, men legger også store deler av byen død i årevis.
At Nationaltheatret er i elendig forfatning, har vi visst lenge. Det er hull i setene, og murstein må sikres for å unngå dødsfall. Kulturinstitusjonen med kremplassering foran Slottet ser rett og slett sjuskete ut. Full rehabilitering er nødvendig, men har blitt utsatt i årevis fordi enkelte så en mulighet til bruke saken som brekkstang for å få bygd en topp moderne tilleggsscene.
Den visjonen har krasjlandet. Trygve Slagsvold Vedums alternativer er fornuftige og gjennomførbare. Hvis noen etterpå ønsker å bygge ut en ekstra, moderne tilleggsscene på Tullinløkka, får vi ta den kampen da.