Det skjer noe rimelig fantastisk når man åpner Mircea Cărtărescus nye bok «Melankolien». Ikke bare forbløffes man av Cărtărescus sterke, stilistiske sikkerhet. Vesentligere er det at det er som om bevissthetens vegger, de grensene for hva som kan forestilles, tenkes og erfares, forvitrer. Plutselig sitter man der, i en noe forslitt gul sofa i et kollektiv på St. Hanshaugen, og stiller seg et spørsmål som dette i fullt alvor: «Hvordan snør skjebnen?»
Mircea Cărtărescus drømmeaktige verden er vakker og sørgmodig.
Trolldom
