For ettertiden står André Bjerkes anmeldelse av Marie Takvams diktdebut i 1952 som et skrekkeksempel på mannlig sjåvinisme: «Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt. Holder nå boken hva bildet lover?». Siden den gang har det ikke akkurat gått sport i å kommentere forfatterportretter og ta dem til inntekt for verket det er klistra på, så dere får ha meg unnskyldt når jeg tar på meg Bjerke-hatten og sier: Bjørn Olaf Johannessen skriver nøyaktig slik han ser ut. Det vil si: Lakonisk, tørrvittig, læreraktig – en humoristisk prosa som har nære bånd til hans to skrivefeller Erlend Loe og Per Schreiner (men ærlig talt skriver han bedre enn begge to).
«Marianne fra topp til tå» viser fram forelskelsen som objektiverende besettelse.
Besatt av kvinnen
