Anmeldelse

Modig alvor na na na

Amyl and the Sniffers’ råtass-punk fester seg som tyggis.

AUSTRALSKE AMYL: Vokalist Amy Taylor foran sine tre bandkompiser, The Sniffers. Foto: John Angus StewartAUSTRALSKE AMYL: Vokalist Amy Taylor foran sine tre bandkompiser, The Sniffers. Foto: John Angus Stewart

Amyl and the Sniffers

Cartoon Darkness

Album

Rough Trade/Playground

Amy Taylor får sagt det: My shorts, my lips, my hair / My tiny – eeny – weeny bikini / Ahhhh / Ohhhh / Yaaaa. For hun insisterer – fortsatt – på sin rett til å kle seg som hun vil, med mye hud, korte shortser og knøttsmå topper. Hun er australsk, tross alt – selv om hun framstår mer som en pub crawler enn en beach bum. Samtidig er jeg usikker på om virkelighetens Taylor, hun som bor i Melbourne når hun ikke turnerer verden med bandet sitt, faktisk er å treffe ute, på pub eller på fest.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.