Anmeldelse

Modig alvor na na na

Amyl and the Sniffers’ råtass-punk fester seg som tyggis.

AUSTRALSKE AMYL: Vokalist Amy Taylor foran sine tre bandkompiser, The Sniffers. Foto: John Angus StewartAUSTRALSKE AMYL: Vokalist Amy Taylor foran sine tre bandkompiser, The Sniffers. Foto: John Angus Stewart

Amyl and the Sniffers

Cartoon Darkness

Album

Rough Trade/Playground

Amy Taylor får sagt det: My shorts, my lips, my hair / My tiny – eeny – weeny bikini / Ahhhh / Ohhhh / Yaaaa. For hun insisterer – fortsatt – på sin rett til å kle seg som hun vil, med mye hud, korte shortser og knøttsmå topper. Hun er australsk, tross alt – selv om hun framstår mer som en pub crawler enn en beach bum. Samtidig er jeg usikker på om virkelighetens Taylor, hun som bor i Melbourne når hun ikke turnerer verden med bandet sitt, faktisk er å treffe ute, på pub eller på fest.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.