Anmeldelse

Heksebrygg

Elephant9 med Terje Rypdal og litt ekstra trøkk.

Chris Monsen
ELEPHANT9: Med Rypdal oppe til venstre. Foto: Tord LitleskareELEPHANT9: Med Rypdal oppe til venstre. Foto: Tord Litleskare

Elephant9 with Terje Rypdal

Cathing Fire

Livealbum

Rune Grammofon

Som Elephant9 har Ståle Storløkken, Nikolai Hængsle Eilertsen og Torstein Lofthus formet sin keyboard/el-bass/trommebaserte progressive jazzrock i rundt 18 år nå. Men de har ikke bare figurert som trio. Flere av innspillingene er gjort sammen med den svenske gitaristen Reine Fiske, ellers kjent fra blant andre Dungen. Fiske er dog ikke den eneste gitaristen Elephant9 har samarbeidet med, for i 2016 fikk de huket inn selveste Terje Rypdal til et knippe konserter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.