Spørsmålet om assistert selvmord eller aktiv dødshjelp er så vanskelig og urovekkende at jeg knapt klarer å ta det innover meg. Nylig blusset debatten opp igjen med et Aftenposten-innlegg av Henrik Thune, som etter å ha mistet sin sønn i uhelbredelig kreft, gikk inn for assistert dødshjelp for pasienter med terminal diagnose.
Kanskje tabuet mot selvmord har sin historiske misjon?
Død og fellesskap
