Forrige uke deltok jeg på et møte i Mandela-rommet på Nobels fredssenter. Møtet ble arrangert av The European Wergeland Centre og samlet ukrainske og norske ungdommer til en samtale om demokratibygging. Møtet ble åpnet av Ukrainas tidligere utdanningsminister, Anna Novosad, som i dag leder prosjektet savED. Organisasjonen gjenoppbygger skoler som er ødelagt av russiske (og delvis nordkoreanske, iranske og kinesiske) våpen, og lager bombesikre skoler i tilfluktsrom og andre steder som vanskelig kan nås av raketter og droner. Hun åpnet med å peke på et Mandela-sitat som var malt på veggen i fredssenteret, om at det beste våpenet er å sette seg ned og snakke sammen. «Som ukrainer kan jeg ikke relatere til det sitatet», sa Novosad. «Når fienden din fører en ideologisk krig mot deg, og nekter deg selve retten til å eksistere, så er det ikke noe rom for å snakke.» Man må forsvare seg.
Seinere samme dag møtte jeg noen titalls russiske antikrigsaktivister, som fra sine eksiltilværelser rundt om i Europa forsøker å hjelpe krigsmotstandere i hjemlandet, bistå russiske desertører og bekjempe russisk desinformasjon i deres nye hjemland. Alle var krystallklare på én ting: Kampen mot Putins diktatur er helt avhengig av at han ikke vinner krigen i Ukraina. Alle ønsket sterkere vestlig støtte til Ukrainas forsvarskrig.
«Krig er ikke uunngåelig», skriver Thorbjørn Jagland her i avisa (16. oktober). Han påstår at det «aldri var for sent å unngå krigen i Ukraina», og plasserer skylden for Russlands «revansjelyst» i Vesten. «For mye våpen, samt fravær av respekt for hverandres interesser, fører til krig», skriver han. Han nevner Minsk-avtalene, men skriver så lettvint og villedende om hvordan de kom i stand, og hva de innebar, at man må spørre seg om han tror på det han selv skriver. Og hvorfor nevner han ikke at Putin selv brøt dem før blekket var tørt? Innlegget er et merkelig sammensurium av for lengst tilbakeviste påstander, som at det var Storbritannias statsminister Boris Johnson som forhindret en forhandlingsløsning i mars 2022. Jagland forbigår også hvordan Putin hadde gått fram overfor Ukraina fra våren 2014, for ikke å snakke om landets rolle i Georgia, Tsjetsjenia og Syria – eller bistanden til diktatorene i Iran og Belarus, i møte med folkelige demokratibevegelser der. Jagland skriver seg selv inn i den delen av den europeiske antikrigsbevegelsen som verken allierer seg med russiske krigsmotstandere eller ukrainernes desperate forsvarskrig, men heller forsøker å se det hele fra russisk perspektiv.
«Tror han det kunne avverget fullskalakrigen? Det er ikke godt å si»
Som leder av Europarådet ønsket Jagland Putins Russland inn i varmen. Tror han det kunne avverget fullskalakrigen? Det er ikke godt å si. Men kanskje er noe av grunnen til at Russland ble «holdt utenfor» europeiske institusjoner, en velbegrunnet frykt for hva landet kunne gjøre av skade på innsiden – slik vi ser Ungarn gjøre i EU i dag?
Jaglands tekst er spekket med kontrafaktisk etterpåklokskap, der han framstiller det som om han forutså alt som har skjedd siden februar 2022. Han reflekterer overhodet ikke over noen av de mest åpenbare selvmotsigelsene i sin egen politiske karriere. Hvorfor var han for eksempel med på å gi fredsprisen til EU, hvor en av begrunnelsene var nettopp de østlige «ekspansjonene», hvis han mente at dette uvilkårlig ville tvinge frem en aggressiv reaksjon fra Russland? Selv begrunnet han prisutdelingen med at «Berlin-murens fall gjorde medlemskap i EU mulig for en rekke sentral- og østeuropeiske land og innledet dermed en ny æra i europeisk historie. Skillet mellom øst og vest er i stor grad brutt ned; demokratiet er styrket; mange etnisk-nasjonale konflikter er bilagt.» Er det slik å forstå at han i dag mener den prisutdelingen var en tabbe?
Jaglands selektive historieskriving har pågått lenge. På Facebook skrev han 19. februar 2022, altså en knapp uke før russiske soldater gikk mot Kyiv: «Amerikansk propaganda som er blitt slavisk videreformidlet av vestlig presse har gått ut på at det vil komme en invasjon av Ukraina med et blodbad og innsetting av en marionettregjering. Dette er fake.» Den gang mente han med andre ord at det scenarioet vi har nå, var usannsynlig, mens han nå framstiller det som innlysende. Fire år tidligere skrev han: «I ti år, minst, har jeg lest i Aftenposten og mange andre steder at Russland blir stadig mer autoritært. Hvis et land blir stadig mer autoritært i ti år, hvor er landet nå? Dette forteller mye om mangel på dybde og historisk forståelse.»
Jeg skulle likt å vite hva Jagland tenker om denne analysen i dag, i møte med et Russland som ikke lenger bare er autoritært, men også totalitært, og der barn læres opp til krig og indoktrineres med «patriotisk» propaganda. Hva slags Russland ser han for seg at vi vil møte om ti år, dersom landet vinner fram i Ukraina?
