Audun Lysbakken høres litt månebedotten ut i tittelen på sine politiske memoarer: «I alle dager». Har du sett på maken, liksom. Det er imidlertid ingenting ved Lysbakken som er preget av slik troskyldig forundring. Tvert imot skriver han irritert om politiske kommentatorer som, da han i 2022 annonserte sin avgang som SV-leder, roste ham for å ha forlatt ungdommens radikalitet og revolusjonsretorikk, som om det var naivt og umodent. Nei, han vil slett ikke avsverge sin fortid. Kanskje har han dempet retorikken, men det var han og hans likesinnede som hadde rett, synes han å si: Den nyliberalismen og globaliseringen han som unggutt på 1990-tallet engasjerte seg mot, har i dag vist seg å få katastrofale konsekvenser i form av klimakrise, splittede samfunn og demokratiskepsis. Lysbakken mener at økonomiske forhold, ikke minst finanskrisen i 2008, er hovedforklaringen på de fascistoide strømningene – Trump, Putin – som begynte å blomstre i tiåret etter.
Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.
Reformisten
