Konflikten mellom Iran og Israel er preget av dyp ideologisk fiendtlighet og maktspill. Angrepet 7. oktober 2023 må sees i lys av Irans bruk av militante grupper som Hamas og Hizbollah for å oppnå regional innflytelse.
Allerede abonnent? Logg inn
«Det er problematisk om enkeltland iverksetter sanksjoner mot FNs representanter for å utføre arbeid de gjør etter mandat fra FNs menneskerettighetsråd,» skriver utenriksminister Espen Barth Eide i sitt svar til Klassekampen om USAs sanksjoner mot FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese (Klassekampen, 11. juli). Det kommer ulovlig seint. Israel har alltid sanksjonert FNs representanter; Israel har aldri anerkjent at det i det hele tatt fins noen spesialrapportør for «de okkuperte palestinske områdene» ettersom Israel ikke anser områdene for okkupert. En av Albaneses forgjengere, Richard Anderson Falk fra USA, slapp heller ikke inn i de okkuperte områdene; han slapp heller ikke inn i Israel i embeds medfør (2008-14). Israel og Israel-lobbyen i USA, Aipac (American Israel Public Affairs Committee), anså og behandlet Falk som en «selvhatende jøde» fra New York. Vesten, eller «det internasjonale samfunnet», har hatt rikelig med muligheter til å håndtere det som Barth Eide finner «problematisk». Men når en ikke engang roper i skogen, får en heller ikke svar.
Peter M. JohansenReligion er opium for folket. Det sa Marx, og Mímir Kristjánsson mener det var dumt sagt (Klassekampen 12. juli). Han tenker vel at utsagnet viser at Marx ser på religiøse mennesker som sløve tullinger. Kristjánsson har nok studert Bibelen grundigere enn han har studert Marx. Hvorfor skrev Marx dette? Den knappeste kortversjonen fra «Teser om Feuerbach» er slik: «Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd.
Cecilie HøigårdI sin kritikk (Klassekampen 10. juli) av min kronikk (4. juli) om naturkrise i Norge skriver tre professorer i biologi, Vigdis Vandvik, Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson, at jeg «ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur». Det er to versjoner av «vi» i det utsagnet som er viktige for at Klassekampens lesere skal forstå uenigheten mellom meg og de tre professorene. Den ene versjonen av vi-et er de tre personene selv. I Civita-notatet som kronikken viser til, kritiserer jeg kartet over «villmarkspreget natur» (INON-kartet) for hvordan det registrerer samme tap langs gamle grusveier som langs motorveier.
Lars Risan