Anmeldelse

Galimathias

Har Fakethias funnet sin plass?

FAKETHIAS: Hans nye album er skrevet i transitt. FAKETHIAS: Hans nye album er skrevet i transitt.

Fakethias

Afterimage

Album

Fakethias

Mathias Humlen, Fakethias, har vært så ulike steder i løpet av sin musikalske fartstid, og kanskje trodde man det var sånn han likte seg best. Litt i den nyere Bergensscenen som DJ og produsent for Sushi x Kobe, og litt boybandmedlem i Softcore untd – og så lagde han plutselig techno hardere enn bein under eget alias, og i tandem med Erik Spanne som labelsjefer for Massive Gain, foruten utstrakt ambientproduksjon og støyprosjekter. Spørsmålet er om Fakethias egentlig bare har lett etter et hjem?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.