Kort tid etter at han tok over presidentskapet i EUs ministerråd i sommer, satte Ungarns statsminister Viktor Orbán ut på en heseblesende rundreise.
Først avla han et besøk til Kyiv, sitt første siden krigen brøt ut i februar 2022. Så dro han videre til Moskva for å møte Vladimir Putin, deretter til Beijing for å snakke med Xi Jinping. Målet med rundreisa, proklamerte han, var å lytte til partenes posisjoner for å identifisere mulige veier til fred i Ukraina.
Han møtte – etter de offisielle uttalelsene å dømme – liten forståelse for dette da han noen dager seinere ankom Natos toppmøte i Washington D.C.
Mer velvillige var mottakelsen hjemme hos Donald Trump i Mar-a-Lago i Florida, der han avsluttet reisa noen dager seinere. «Vi diskuterte veier til fred» kunne Orban fortelle etter møtet, og la til at Trump hadde en plan for å få slutt på krigen: «Dagens gode nyhet: han kommer til å løse det!»
At en av de to kandidatene til å lede verdens største militærmakt hadde en plan for å få slutt på den største landkrigen i Europa siden andre verdenskrig, ble imidlertid ikke betraktet som noen «god nyhet» i noen av de medierapportene jeg leste fra denne besynderlige rundturen.
Det kan godt være at innholdet i Orbans og Trumps samtaler hører hjemme på historiens skraphaug. Det påfallende var å observere den totale mangelen på interesse, ikke bare for hva de egentlig prøvde å få til, men for hele ambisjonen om å finne en fredelig løsning på konflikten.
«Hvordan havnet vi her – at fred som politisk kampsak ble overlatt til høyrepopulistene?»
Mange frykter at Orban og Trump vil løpe Putins ærend, noe det også er gode grunner til. Problemet er at bare at ingen har noe bedre å bringe til bordet. Det har snart gått to år uten at frontlinja i Ukraina har rikket seg – annet enn i favør av russerne. Krigen har enorme menneskelige og materielle kostnader, først og fremst for Ukraina, men også for resten av verden.
Det eneste EU og USA har å kontre med er likevel mantraet om at våpen er veien til fred. Samtidig er de fortsatt ikke villige til å gi nok våpen til å forandre kalkylene i Moskva. Det ser derfor mer og mer ut som en oppskrift på evig krig.
At dette ikke er noen politisk vinnersak, forstår man ved å se hvor lite Trump – som for åtte år siden ble beskyldt for å være en russisk agent – egentlig blir utfordret på sin manglende støtte til Ukraina i valgkampen.
Hvordan havnet vi her – at fred som politisk kampsak ble fullstendig overlatt til høyrepopulistene? Det er bare å se på hvor Trump og hans allierte stiller seg i Israel og Palestina-konflikten, så skjønner man at det ikke er fordi de har noe mer brennende kjærlighet for menneskeliv enn alle andre.
Problemet er snarere at resten av verden opptrer stadig mer uniformt. Bare se på den tidligere amerikanske presidentkandidaten Tulsi Gabbard, som har krigsmotstand som sin politiske signatursak. Hun var tidligere medlem av Demokratene, men har i forkant av årets presidentvalg gitt sin støtte til Donald Trump.
Da hun nylig gjestet podkasten til Tucker Carlson, hørtes det nærmest ut som et møte i den ikke-eksisterende fredsbevegelsen. Der langet Gabbard ut mot venstresidas gamle erkefiende – den nykonservative hauken Dick Cheney, som nylig har gitt sin fulle støtte til Kamala Harris.
Hvis venstresida, som Thorbjørn Jagland påpeker, ikke lenger tør å kritisere det militærindustrielle komplekset, eller å adressere gapet mellom Vestens selvbilde og evnen til å forme verden i dette bildet, kommer høyrepopulistene til dekket bord. Risikoen er ikke bare at man støtter Ukraina inn i avgrunnen, men også at den kampen som i navnet føres for demokratiet blir dets undergang.
