DebattIdeologi

Tesemaker Hernes

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Storhetstiden for ‘homo oeconomicus’ er over; det er ‘zoon politikon’ som representerer fremtiden.» Det gikk ikke helt slik Gudmund Hernes hadde forestilt seg i 1978, men parolen er ikke blitt mindre aktuell. Som han fremholdt vel 40 år senere i «Sosialdemokratiet: Et regime foran undergangen?» (Morgenbladet, 12. november 2020): «Sosialdemokratiet må ta i tu med et alvorlig ideologisk arbeid for å frigjøre seg fra å diskutere politikk på borgerlige premisser med neoliberale halve og fjerdedels sannheter.» Og han la til med uthevet skrift: «Markedet er den store institusjon vi har laget for å kunne påføre andre skade uten å bære ansvar. Hele ideen med et marked er konkurranse, der de som ikke lykkes, fallerer.» Politikk er, som Hernes sa, «menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Her har «den politiske venstresiden sviktet i årevis», og anførte som eksempel EUs etablering av «de fire friheter». Poenget med sosialdemokratiet er at de som rammes av markedsøkonomien, «skal få hjelp og svar av politikken»: «Det medfører mange kompromisser – og at en ofte må gå for noe som er nest best.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Repparfjord

En kritisk dag for norsk natur

Selv om vi hvert år synger «Ja vi elsker dette landet», er det noen som jobber iherdig for å ødelegge den sårbare naturen vi har igjen, og enda flere er det som bare nikker med og lar tragedien utfolde seg. I dag, 9. april, er en kritisk dag for kampen om norsk natur. Selskapet Nussir ASA planlegger gruvedrift i Fiettar reinbeitedistrikt, med dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Det er en landsdekkende trussel mot naturen, urfolksrettigheter og fremtidige generasjoner. I tillegg overskrider det prinsippet om å ta vare på norsk natur, og baner vei for flere ødeleggende prosjekter. Repparfjorden er gyteområde for viktige bestander av villaks og torsk, som trenger et rent og næringsrikt miljø. På 70-tallet, da gruven sist var i drift, førte avfallsdumpingen til store næringsproblemer hos torsken, og laksebestanden kom på randen av fullstendig kollaps.

Olje

Jeg blir flau over å være norsk

Norge har et omdømmeproblem. Mens USA bomber Midtøsten sønder og sammen, Russland invaderer Ukraina og millioner blir tvunget på flukt, stiger oljefondet. Mens ekstremvær herjer mer enn noen gang, folk dør av heteslag, og stillehavsøyer trues med oversvømmelse, vil norske politikere pumpe olje i hundre år til. Tiden vi lever i, krever at vi setter jaget etter profitt til side. Jens Stoltenberg vil at vi skal se på de etiske retningslinjene til oljefondet. Han mener at vi ikke bør stille så strenge krav til hvor Norge skal investere «verdens største demokratisk styrte fond», altså oljefondet. Finansministeren mener at hvilke bedrifter Norge investerer i, ikke skal være politisk styrt, men er det egentlig mulig å skille penger og politikk? Nei, mener jeg. I en verden preget av Trump og Putin er det i aller høyeste grad politisk hvor man plasserer pengene sine.

Israel

Mot staten, ikkje folket

Eg vil takke Oddvar Hellan for sitt svar på mitt innlegg frå 28. mars, og anledning til å kanskje klårgjere noko. Vi har alle – om vi er israelarar eller jødar eller ingen av delane – ein plikt å ta avstand frå det israelske statsprosjektet slik det framstår i sin noverande barbariske form. Det inneber sjølvsagt ikkje at «alle i Israel er av samme ulla», langt mindre at jødar pliktar å «ta avstand fra sine nærmeste» på noko individuelt nivå. Det inneber tvert om at også aktive sionistiske jødiske grupperingar lyt verjast mot antisemittiske trugslar, og at særleg antisionistar har ein interesse her. Korleis Hellan kjem frå dette til at jødar har ein slags særplikt om å kutte personlege band, er ikkje lett å skjønne.