DebattIdeologi

Tesemaker Hernes

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Storhetstiden for ‘homo oeconomicus’ er over; det er ‘zoon politikon’ som representerer fremtiden.» Det gikk ikke helt slik Gudmund Hernes hadde forestilt seg i 1978, men parolen er ikke blitt mindre aktuell. Som han fremholdt vel 40 år senere i «Sosialdemokratiet: Et regime foran undergangen?» (Morgenbladet, 12. november 2020): «Sosialdemokratiet må ta i tu med et alvorlig ideologisk arbeid for å frigjøre seg fra å diskutere politikk på borgerlige premisser med neoliberale halve og fjerdedels sannheter.» Og han la til med uthevet skrift: «Markedet er den store institusjon vi har laget for å kunne påføre andre skade uten å bære ansvar. Hele ideen med et marked er konkurranse, der de som ikke lykkes, fallerer.» Politikk er, som Hernes sa, «menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Her har «den politiske venstresiden sviktet i årevis», og anførte som eksempel EUs etablering av «de fire friheter». Poenget med sosialdemokratiet er at de som rammes av markedsøkonomien, «skal få hjelp og svar av politikken»: «Det medfører mange kompromisser – og at en ofte må gå for noe som er nest best.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Økonomi

Selskapet for høg moral

Finansminister Jens Stoltenberg forsikrer oss om at Norges investeringer via Oljefondet i Israels gjøren og laden på Vestbredden er trygt innafor internasjonale juridiske rammer. Og moralen? Ja, den er vel den gode gamle norske, som Nordahl Grieg minner oss om i skuespillet «Vår ære og vår makt»: «Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?» Ja, herrene Finansminister og Oljefondsjef. Det lysner betraktelig på markedet. Det er krig i Østen.

Fredsbevegelse

Kven er nyttige idiotar, sa du?

Historikar Øyvind Tønnesson hadde 2. juli eit innlegg i Klassekampen. Han omtala fredsrørsla i 1980-åra som «nyttige idioter». Lenins gamle uttrykk har kome til heider att hos folk som sjølve tydeleg ikkje ser opp til han. Ine Eriksen Søreide tok omgrepet i bruk for ei tid sidan, denne gongen for å stemple Marielle Leraand i eit av debattprogramma til NRK. I dag verkar uttrykket som eit høveleg verktøy for å utdefinere ein politisk motstandar utan å sjå på dei argumenta som han tek i bruk. I dette tilfellet går Øyvind Tønnesson laus på ei rørsle som modig gjekk mot den vanvittige strategien som USA og Nato stod i bresjen for på denne tida: USA tok seg rett til fyrstegongsbruk av atomvåpen i ein eventuell krigssituasjon.

Nasjonalmuseet

Skulpturen som ble vekk

I mellomkrigstiden blomstret norsk billedhuggerkunst. Noen studerte hos Wilhelm Rasmussen, andre dro til Antoine Bourdelle og atter andre studerte hos Aristide Maillol. Rundt Nidarosdomen var det oppdrag å få. Ikke minst Stinius Fredriksen samlet mange rundet seg der. Slik fremstod en rekke profiler som etterlot seg store livsverk. Per Hurum med sine monumentale kvinner ved Rådhuset, Anne Grimdalen med sin Harald Hardråde og diverse fontener og dyreskulpturer rundt i landet. Joseph Grimeland med Oslopiken og relieffer på Rådhuset samt krigsmonumenter omkring. Per Palle Storm med sine realistiske arbeiderskulpturer og den drikkende mann ved Rådhusets vestfront.