DebattIdeologi

Tesemaker Hernes

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Storhetstiden for ‘homo oeconomicus’ er over; det er ‘zoon politikon’ som representerer fremtiden.» Det gikk ikke helt slik Gudmund Hernes hadde forestilt seg i 1978, men parolen er ikke blitt mindre aktuell. Som han fremholdt vel 40 år senere i «Sosialdemokratiet: Et regime foran undergangen?» (Morgenbladet, 12. november 2020): «Sosialdemokratiet må ta i tu med et alvorlig ideologisk arbeid for å frigjøre seg fra å diskutere politikk på borgerlige premisser med neoliberale halve og fjerdedels sannheter.» Og han la til med uthevet skrift: «Markedet er den store institusjon vi har laget for å kunne påføre andre skade uten å bære ansvar. Hele ideen med et marked er konkurranse, der de som ikke lykkes, fallerer.» Politikk er, som Hernes sa, «menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Her har «den politiske venstresiden sviktet i årevis», og anførte som eksempel EUs etablering av «de fire friheter». Poenget med sosialdemokratiet er at de som rammes av markedsøkonomien, «skal få hjelp og svar av politikken»: «Det medfører mange kompromisser – og at en ofte må gå for noe som er nest best.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Musikk

Jeg hater jazz

I hate Jazz var tittelen på et upublisert essay fra 1963 av den legendariske bebop-trommeslageren og borgerrettighetsaktivisten Max Roach (1924–2007). Den provoserende tittelen var en hyllest til musikken, men en kritikk av ordet og begrepet «jazz». Roach argumenterte for at ordet «jazz» hadde blitt synonymt med «utnyttelse av sorte musikere». Han mente at det nedlatende og hvite musikketablissementet, brukte merkelappen til å begrense musikken og ignorere dens dype, afroamerikanske røtter. Roach refererte heller til «jazz» som: «the social music», «the music», eller «black classical music». Han så på sin kunstform, jazzen, som en direkte videreføring av en rik og mangfoldig kulturarv, og brukte den aktivt i kampen for borgerrettigheter og sosial rettferdighet. I en senere artikkel fra 1972, «What jazz means to me», utdyper han hva man bør kjenne til og forstå i disse tradisjonene: hvordan de læres, utøves og bærer mening.

Shada-saken

Lars Gules tro

La oss anta at Lars Gule har rett i det han skriver 4. juni: VG og Faktisk.no har gjennom sin grundige reportasje motbevist alle påstander om hva som har skjedd i Shada-saken. La oss også anta at han har rett i at «mye erfaring» forteller oss at vi har «gode grunner» til å ha tillit til offentlige etater i Norge. Da gjenstår likevel Gules påstand om at feil begått i de samme offentlige etatene vil bli avslørt av varsling. Hvis man blar om i den samme avisa Gule har fått sin kommentar på trykk i, ser vi at en leder i Forsvars­materiell fikk sparken fordi hen varslet. Dette inngår i et mønster i institusjonene våre.

Litteratur

Menneske vs. maskin

Hva skal vi med litteraturkritikken? Avsløre KI-bruk, blant annet, som NRKs anmelder gjorde i sin anmeldelse av boka «Lise vs. Gianni» denne uka. Hvorfor nevner ingen medier, Klassekampen inkludert, navnet på det vaskeekte mennesket Jonas Hansen Meyer, frilansanmelderen som oppdaget flausen? Saken har skapt furore i mediene, men skal vi være på barrikadene mot KI i forlagene, må vi synliggjøre hvorfor menneskelige kompetanse og kritikere trengs. Det var mennesket Jonas som fant feilen, ikke mediemaskinen NRK.