DebattIdeologi

Tesemaker Hernes

Rune Slagstad (Sosiolog)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Storhetstiden for ‘homo oeconomicus’ er over; det er ‘zoon politikon’ som representerer fremtiden.» Det gikk ikke helt slik Gudmund Hernes hadde forestilt seg i 1978, men parolen er ikke blitt mindre aktuell. Som han fremholdt vel 40 år senere i «Sosialdemokratiet: Et regime foran undergangen?» (Morgenbladet, 12. november 2020): «Sosialdemokratiet må ta i tu med et alvorlig ideologisk arbeid for å frigjøre seg fra å diskutere politikk på borgerlige premisser med neoliberale halve og fjerdedels sannheter.» Og han la til med uthevet skrift: «Markedet er den store institusjon vi har laget for å kunne påføre andre skade uten å bære ansvar. Hele ideen med et marked er konkurranse, der de som ikke lykkes, fallerer.» Politikk er, som Hernes sa, «menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang – slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Her har «den politiske venstresiden sviktet i årevis», og anførte som eksempel EUs etablering av «de fire friheter». Poenget med sosialdemokratiet er at de som rammes av markedsøkonomien, «skal få hjelp og svar av politikken»: «Det medfører mange kompromisser – og at en ofte må gå for noe som er nest best.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Ensidig Iran-dekning

Hver gang iranere går ut i gatene for å protestere for sine rettigheter, skaper eksiliranere mye oppstyr, vestlige medier lager store reportasjer, og vestlige politikere begynner å blande seg inn. Det skader ofte det iranske folket mer enn det hjelper. Enkelte vestlige politikere og eksiliranere kritiserer iranske myndigheter for å arrestere «fredelige demonstranter» uten å ha nok og korrekt informasjon. Ofte er det ikke slik at folk blir arrestert eller henrettet for å delta i fredelige demonstrasjoner, som vestlige medier påstår. Mange av oss iranere blir rasende over hykleriet, og myndighetene i Iran reagerer på samme måte. Enten er vestlige politikere og journalister uvitende, eller så later de som de ikke kjenner fakta og bare gjentar løgnene som opposisjonsgrupper og enkelte land sprer. I en slik situasjon blir iranere som har gått ut i gatene for å kjempe, redde for utenlandsk innblanding og gjentagelse av det som skjedde i Libya, Irak, Afghanistan og så videre. En annen viktig faktor er at når eksiliranere og vestlige politikere blander seg inn, blir iranske myndigheter mer mistenksomme overfor demonstrantene og prøver å slå ned på protestene. Denne dynamikken har blitt gjentatt flere ganger.

Fatemeh Rajabian
Atomvåpen

En farligere atom­vå­pen­si­tuasjon

Den USA-ledede «verdensordenen» etter 1945 er i oppløsning, slik Canadas statsminister Mark Carney påpekte i Davo og vakte betydelig oppmerksomhet. Mindre omtalt er sammenbruddet i rettsordenen som i et halvt århundre har regulert strategiske atomvåpen og dempet opprustningen mellom USA og Russland. Det er langt mer alvorlig. New START, den siste gjenværende bilaterale avtalen som begrenser de strategiske atomarsenalene til USA og Russland, utløper nemlig 5. februar 2026 og blir neppe forlenget. Dermed vil det for første gang siden SALT I-avtalen i 1972 ikke være noen rettslig bindende begrensning på de to statenes strategiske atomstyrker. SALT I var den første store bilaterale avtalen for rustningskontroll mellom USA og Sovjetunionen og et vendepunkt i den kalde krigens våpenkappløp. Fra SALT I til New START i 2011 besto det, med få avbrudd, et sammenhengende regime for begrensning av strategiske kjernevåpen mellom Washington og Moskva. New START påla partene kvantitative tak på maksimalt 1550 utplasserte strategiske stridshoder og etablerte et omfattende verifikasjonssystem med inspeksjoner, varslinger og gjensidig datadeling.

Jan Borgen
Kina

En frihandels­avtale med Kina?

Trond Giske vil ha forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina i gang igjen, kan vi lese i gårsdagens Klassekampen. Motivet skal være behovet for en regelstyrt handel. Da er Kina feil partner. Det er vanskelig å peke på noen som har gjort mer for å rasere regelverket enn Kina, men i motsetning til Trump, foregår det i det stille. Bare sjeldent når det avisenes forside. Starten var medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Da forpliktet den kinesiske ledelsen seg til å fjerne subsidier, handelshindre og til å unngå å bruke handel som et politisk virkemiddel.

Kåre Dahl Martinsen