«Jeg må bare få lov til å se noe annet enn de fire veggene, ellers blir jeg gæren!»
Det går ikke lang tid fra Marianne Ihlen og Axel Jensen bosetter seg på den greske øya Hydra, til Ihlen når smertegrensa. Jensen sitter inne og skriver på romanen sin om dagen, og når han skal ut om kvelden, vil han ikke ha med kjæresten. Han skylder på at det er herrelag.
«Det er det mest usexy og det minst attraktive jeg vet om: mennesker som er avhengig av andre for å finne noen form for glede i sitt eget liv», sier Jensen til Ihlen.
«Du er faen meg som en bikkje som går …», fortsetter han – før Ihlen deiser en tallerken i veggen.
Slik går i alle fall historien i «So long, Marianne», NRKs nye dramaserie basert på forholdet mellom norske Marianne Ihlen og kanadiske Leonard Cohen – hvor også kulturpersonen Axel Jensen spiller en viktig birolle.
Den kommer han dårlig ut av, skal vi tro flere av dem som kjenner Jensens historie.
– Axel blir framstilt som så kjip som mulig for at det gylne lyset skal falle på Leonard, sier Torgrim Eggen.
– Mutt kjiping
Han har skrevet den kritikerroste Jensen-biografien «Axel: Fra smokken til Ovnen». Eggen er ikke i tvil om hvilket inntrykk dramaserien etterlater av Jensen:
– At han er en mutt og tilkneppet kjiping. Men virkelighetens Axel Jensen var et fyrverkeri, veldig karismatisk, og det i den grad at han utover 1960-tallet utviklet seg til en slags sektleder, for eksempel for Pushwagner.
– Kan man ikke være en usmakelig person og samtidig et kunstnerisk forbilde?
– Jo. Men Axel Jensen var rett og slett veldig inspirerende, sier Eggen.
Serien begynner med Marianne Ihlen og Axel Jensens reise fra Oslo til Hydra, da de begge er tidlig i 20-årene og stormende forelsket. Jensen har allerede utgitt et par bøker, og de to bosetter seg på den greske øya.
Etter hvert møter de Leonard Cohen, og et par episoder inn i serien forsvinner Jensen ut til fordel for Ihlen og Cohens romanse.
Det var Petter Mejlænder, forfatter og leder for Axel Jensen-selskapet, som først reagerte på framstillingen, som han mener skaper et «knusende ettermæle» for Jensen.
I en kronikk i Aftenposten skriver han at serieskaperne har gjort Jensen til en «forknytt dust». Han er spesielt kritisk til en scene der Ihlen blir sykehusinnlagt, og Jensen benytter muligheten til å være utro med en av de ansatte, noe som aldri skjedde. Ifølge ham er det intet mindre enn et karakterdrap.
Jensen var midtpunktet
Også ifølge biograf Eggen er kjærlighetsforholdet mellom Jensen og Ihlen mer sammensatt enn serien evner å vise.
– Men Jensen var utro?
– Jo, men serien har sløyfet en periode i forholdet deres hvor Axel var på Hydra mens Marianne hadde et annet forhold i Athen. Seinere ble de gjenforent, og det ble bryllup og stor lykke, sier Eggen.
– Historien er langt mer kompleks og sammensatt. Det er blitt en kjedeligere historie enn det kunne ha vært. Personlig syns jeg det er uhederlig å dikte om virkelige personer – men man bør i hvert fall ikke ta seg friheter som går negativt utover dem.
Eggen beskriver Axel Jensen som «besatt» av det han holdt på med og trodde på.
– Han var allerede som ung midtpunktet i forsamlingene, karismatisk, med en sterk humoristisk sans. Man blir ikke spesielt nysgjerrig på Axel Jensen av denne serien. Han er bortdefinert som kjip og kjedelig. Og en kjedelig Axel Jensen er det vanskelig å forestille seg.
– Virkeligheten er bedre
Det mener også filmskaper og historiker Jan Christian Mollestad, som blant annet var med på å lage dokumentarfilmen «Marianne og Leonard: Words of Love» (2019). Han var nær venn av både Axel Jensen og Marianne Ihlen.
– «So long, Marianne» er en vakker serie, og jeg tror på Marianne. Det er en levende og naturlig dialogføring. Men da er det så innmari synd at de skriver inn usannheter i historien, sier Mollestad og viser til utroskapsepisoden på sykehuset.
Han mener serieskaperne hadde kommet langt med å forsyne seg av hendelser fra Jensens faktiske liv – som da han haiket ned til Sahara og ble boende i et år, eller da han fløy med privatfly til Finnmark for å leite etter hemmelige samiske symboler.
– En gang sneik han seg inn for å sove i Keopspyramiden, fordi han ville se hundestjernen gjennom et spesielt hull i veggen. Og han skrev kronikker i Morgenbladet og Aftenposten om dybdepsykologi og Jung. De kunne ha gjort den figuren så mye mer spennende ved å holde seg til realitetene, sier Mollestad.
«Han framstilles som en imbesil drittsekk – men egentlig var han en utrolig spennende drittsekk.»
— Jan Christian Mollestad, filmskaper
– Men det er flere som har vitnet om at han var et vanskelig menneske?
– Det er det ikke noen tvil om. Axel prøvde å leve ut en idé om ekstrem frihet, og i hans tolkning var det at du ikke tok ansvar for noen ting, ikke engang barna dine, sier Mollestad.
– Men Marianne og Axel var kjærester, de var dypt forelsket, og de var sammen i fem år. Hun var glad i ham helt til han døde.
– Han fortjener vel ikke å framstilles som en helt av den grunn?
– Nei, men han er ikke blitt noe spennende, og Marianne virker nesten dum som gadd å være sammen med ham. Jensen har levd det mest eventyrlige livet av norske diktere siden Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson og Nordahl Grieg. Det er mye som kunne vært bedre om de fortalte sannheten. Virkeligheten er vakrere.
Mollestad ble kjent med Jensen da han selv var i 20-årene.
– En gang var vi på en fest hvor jeg overhørte Axel i samtale med en gammel ambassadør, hvor Axel sa: «Du skjønner det, at innerst inne er jeg en liten, snill gutt.» Og det syns jeg på en måte er kjernen. Når man bruker virkelige personer, må man ikke tillegge dem enda verre ting enn det de har gjort, sier Mollestad og legger til:
– Axel framstilles som en imbesil drittsekk – men egentlig var han en utrolig spennende drittsekk.
– En mytisk figur
Også kritiker og oversetter Jon Rognlien kjenner Jensens historie godt – men serien gidder han ikke å se.
– Sånne fortellinger er spekulative og unødvendige, men jeg syns ikke det er noe skandaløst i at serien er laget. Vil man vite noe om Jensen, skal man lese den beste biografien skrevet i Norge. Axel Jensen-problematikken er fremragende beskrevet i Eggens biografi, sier Rognlien.
Han beskriver Jensen som en pioner i motkulturen.
– Han introduserte hele livsholdningen til beatgenerasjonen og deres form for modernisme i Norge. Han var nok ingen hyggelig person – ekstremt selvopptatt, men karismatisk. Axel Jensen er en mytisk, eventyrlig figur. Det er figuren som er tidløs, ikke mannen bak.
Retting 14. oktober: I en tidligere utgave av artikkelen skrev vi at Axel Jensen ble født i 1923. Det riktige er at han ble født i 1932. Dette er nå endret.
– Marianne skulle få skinne denne gangen
Denne serien skulle aldri handle om Axel Jensen, sier Ingeborg Klyve, som er serieskaper og produsent for «So long, Marianne».
– Dette er kjærlighetshistorien mellom Marianne og Leonard. Det var viktig for oss at Marianne skulle få skinne denne gangen – hun har fått alle andre til å skinne i deres kunstneriske liv. Derfor vinklet vi serien slik.
Klyve er ikke i tvil om at Jensen og Ihlen tidvis hadde et fint forhold.
– Vi vet at Marianne Ihlen var veldig forelsket og glad i ham. Det er vel kanskje derfor hun holder ut så lenge med Jensen.
Klyve understreker at serien er fiksjonell og inspirert av virkelige hendelser.
– Vi har bygget det opp slik at hun skal komme seg videre fra det som ikke er et godt forhold. Det er også et dramaturgisk valg, som understøttes av fakta.
– Flere mener han framstilles som en drittsekk?
– Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Han var ikke bare en drittsekk, og vi viser også at han var en av de forfatterne som fikk en stor karriere på denne tida. Det er han som får anerkjennelse som forfatter i serien. Men vi har komprimert historien veldig, sier Klyve.
– Det er ingen hemmelighet at Jensen forlot Ihlen på Hydra med et barn på fire-fem måneder. Vi vet at Jensen var en utro løgner, at han manipulerte, at han utfordret og kjørte andre mennesker ganske hardt psykisk, fordi han også selv hadde problemer.
Kanskje bør man heller se på litteraturen hans, mener Klyve.
– Det er mange dyktige forfattere jeg ikke liker personligheten til. At Jensen oppførte seg dårlig, er ikke noe nytt.
Det kan til og med hende at Jensen ville ha satt pris på at enkelte ble provosert, skal vi tro serieskaper og manusforfatter Øystein Karlsen.
– Han bygget tross alt en litterær karriere på å provosere.
