Denne helga er det Mirage filmfestival i Oslo – en festival som viser potensialet i film som kunstform. Festivalen fungerer som en møteplass for filmelskere og bransjen, og anerkjenner at filmer og andre audiovisuelle uttrykk som regel blir skapt gjennom et samarbeid mellom mange aktører: fotografer, regissører, lyddesignere, musikere, klippere og flere.
I skrivende stund er vi fortsatt ikke halvveis i festivalen, og jeg sitter igjen med mange inntrykk, refleksjoner og generelt stor entusiasme for programmet. Jeg har notert iherdig under intrikate samtaler om klipping og lyddesign, og latt sansene ta inn poetiske komposisjoner av bilder og lyd.
Et av arrangementene som virkelig gjorde inntrykk, var et performativt foredrag med Jemma Desai organisert i samarbeid med Office for Contemporary Art Norway. Desai er en kulturarbeider på tvers av film- og kunstfeltet og har jobbet med en rekke store og små filmfestivaler i verden. I dette arrangementet tar hun utgangspunkt i kortfilmen «Latifah and Himli’s Nomadic Uncle» (1992) av Alnoor Dewshi. Filmen er en nærmest surrealistisk komedie om to britiske kusiner med indisk bakgrunn som vandrer gjennom Londons gater og diskuterer ideer om kultur, historie og diaspora. Desai snakker om sitt møte med denne filmen. Mer spesifikt reflekterer hun over sin rolle som kurator og muligheten til å vise filmen til et breiere publikum.
Formatet er svært interessant av flere grunner. Blant annet fungerer dette innspilte foredraget, et skjermopptak bestående av tekstbokser, videosnutter og bilder som flyttes rundt og kombineres på ulik vis, som en film i seg selv. Desai blir, i prosessen av å snakke om en annen film, selv en filmskaper som tar mange formalestetiske valg.
«Desai blir, i prosessen av å snakke om en annen film, selv en filmskaper som tar formalestetiske valg»
Tekstboksene inneholder for eksempel utdrag fra filmteori, dikt og litterære sitater, et brev til en av karakterene; vi ser et bilde av blant av Akhilandeswari, en av de mektigste gudinnene i hinduismen og hører referanser til den legendariske sangeren Lata Mangeshkar. Dermed understreker Desai sin subjektivitet i møtet med Dewshi sin film, hvordan hennes personlige erfaringer, etniske bakgrunn, teori-referanser og geografiske plassering er med på å forme hennes forhold til filmen.
Desai sitt foredrag og den påfølgende samtalen var også en oppfordring til å reflektere over filmfestivalenes rolle i kulturen. Hvilke filmer som kommer med på festivalene, kan avgjøre hvilke historier som når ut til publikum. Valg som blir tatt av de store festivalene om hvilke titler som skal vises, er med på å avgjøre hvilke titler som kommer med videre på de mindre festivalene, i kinodistribusjon og på strømmetjenestene. Vi formes uten tvil av den visuelle kulturen vi er omgitt av, og nettopp derfor er det forfriskende å høre noen reflektere over sin posisjon på denne måten, og samtidig oppfordre andre til å tenke på det å lage filmfestival som en mulighet for politisk påvirkning og transformasjon.
Mirage føles som en festival som har reflektert over dette og dermed skiller seg ut. Programmet er nøye kuratert med ambisiøse, nyskapende og eksperimentelle titler, og bryter med den vanlige festivalsyklusen. I stedet blir festivalen en plattform for å stille spørsmål ved hvordan vi viser, opplever og forstår film. Programmet utforsker de komplekse relasjonene mellom bilde og virkelighet, estetikk og politikk, eksperiment og engasjement. Når sansene våre blir utfordret, vekkes noe dypt i oss.
I løpet av de neste dagene gleder jeg meg til å møte andre filminteresserte i festivalområdet, og ha endeløse samtaler om hvordan filmen «Soundtrack to a Coup d’Etat» (2024) sammenstiller ulike arkivbilder på en interessant måte, eller hvordan lydsporet til «A Fidai Film» (2024) består av flere lag med innspillinger og musikk lagt oppå hverandre.