Det er tida for å rope høyt og være skuffet over alt man ikke fikk gjennom statsbudsjettet. Min tanke går til de som ikke har en stemme å rope med, de som sitter inne. For livet bak murene er mye mer krevende enn vi kan forestille oss. For mange er det kort vei tilbake etter endt soning.
Hva med de som sitter inne?
