Det er tida for å rope høyt og være skuffet over alt man ikke fikk gjennom statsbudsjettet. Min tanke går til de som ikke har en stemme å rope med, de som sitter inne. For livet bak murene er mye mer krevende enn vi kan forestille oss. For mange er det kort vei tilbake etter endt soning.
I årets budsjett er det stort sett en videreføring og inflasjonsjustering til rus og forebygging, som jo er flott. Men hva med de som sitter inne? Skal vi ikke forebygge tilbakefall for dem?
Mange innsatte er ensomme. Lange dommer, mye tid til å gruble, kombinert med en struping av midler, gjør at de ikke får den rehabiliteringen vi som samfunn skylder dem. Innsatte i norske fengsler blir psykisk sykere. Hele 72 prosent av 1000 fengselsbetjenter mener at innsatte med behov for somatisk helsehjelp for sin rusmiddelbruk ikke får den hjelpa de skal ha.
Potten det er snakk om er «tilskuddsordning for frivillige og ideelle organisasjoner aktive på kriminalomsorgens virksomhetsområde». I 2023 var saldert budsjett for 2024 på totalt 43 million, som allerede er en lav sum. Da er det mildt sagt sjokkerende at det i årets budsjett er lagt opp til rundt 34 millioner til fordeling på alle frivillige og ideelle organisasjoner som jobber inn mot norske fengsler. Det er ned nesten 25 prosent fra i fjor innberegnet inflasjonsjustering.
Ti millioner er en dråpe i havet sett opp mot hele statsbudsjettet. Men med ti millioner får ideelle aktører hjulpet mange. En regjering som snakker om forebygging, trenger virkelig å gå noen runder med seg selv om hva forebygging faktisk er. Med en plan for å bruke 2,8 milliarder på «gjengpakke 2», undrer jeg meg om de ikke forstår at alt henger sammen med alt.
«En regjering som snakker om forebygging, må gå noen runder med seg selv»
Det er tydelig at arbeidet til ideelle ikke prioriteres. Tanken er nok at underbetalte og overarbeidede fengselsbetjenter skal ta ansvaret. Men de som sitter inne trenger en livline til storsamfunnet, og det får de gjennom kontakt med frivillige og ideelle.
Vi som jobber for innsattes velferd, tilbyr blant annet kurs i hverdags- og relasjonskompetanse. Kurs som tar for seg hvordan håndtere følelser, hvordan regulere seg selv, selvempati, bygge ned fiendebilder, jobbe med skam/skyld/sinne, konflikthåndtering, ta ansvar for eget liv og mye mer. Kunnskap som mange innsatte ikke innehar. Men med et kraftig budsjettkutt til neste år, frykter jeg at mange av disse programmene ikke vil bli avholdt.
Jeg skriver dette fordi de innsatte ikke skriver kronikker. Nå får det være nok! Vi vet at det de siste ti år har blitt kuttet mye i kriminalomsorgen, og dette siste kuttet er usolidarisk med de som faktisk har det verst. 34 millioner til fordeling er en hån mot innsatte, og mot ansatte i norske fengsler. Med et justisbudsjett på 6,3 milliarder, er 34 millioner kun 5 promille.
Jeg undres jo på de samfunnsøkonomiske vurderingene. En ordinær fengselsplass koster rundt én million i året. En rapport fra Oslo Economics anslår at for hver person man får ut av fengsel og rus, så sparer samfunnet en million kroner. Det i et gitt år i overkant 1600 årlig som får tilbakefall og må tilbake i fengsel, av cirka 7000 løslatelser. La oss si at ti millioner mindre gjør at vi får hjulpet 30 personer færre, da sier det seg selv at dette ikke er lønnsomt.
Jeg henvender meg til regjeringens budsjettpartnere: Kan dere leve med dette kuttet på 25 prosent til ideelle organisasjoner som skal støtte innsattes velferd? Er dere villig til å forhandle en runde ekstra for de som ønsker å bygge opp livet igjen? De fleste som sitter inne, er menn. De er noens far, bror, onkel eller livspartner. Og snart skal de kanskje flytte inn i ditt nabolag. Så får vi håpe at de fikk den rehabiliteringen de hadde krav på, og at deres vei tilbake til samfunnet går seg til.
